Forvaltning av felles fiskebestander er krevende

Det er flere utfordringer med forvaltningen av felles fiskeribestander mellom EU, Norge, Russland, Island, Færøyene og Grønland. Representanter fra Nordisk Råd møtte 26 – 29. juni på Island for å ha seminar og diskutere om rammeverket for forhandlinger og forvaltning kan bli bedre.

 

De seneste årene har det ikke blitt inngått ordinære kyststatsavtaler om forvaltningen og fordelingen av norsk vårgytende sild og kolmule som omfatter alle berørte parter. Mangelen på enighet om en sildeavtale mellom Norge, EU, Færøyene, Island og Russland skyldes et færøysk krav om en betydelig høyere andel på sild. Uenigheten om kolmuleforvaltningen har sin årsak i krav fra EU om en høyere kolmuleandel. For makrell inngikk Norge, EU og Færøyene i 2014 en 6–årig rammeavtale om forvaltning av makrell.  Det har hittil ikke vært mulig å få inkludert Island, Grønland og Russland i trepartsavtalen mellom Norge, EU og Færøyene innenfor det kvantumet som er avsatt til dette formålet i avtalen.

Island mener alle land må være enige ellers er det ingen avtale. Det står ca 1,5 mill tonn makrell i Islandsk sone, og de vil ha en større andel av totalen.

 

Det har vært ført samtaler mellom Norge, EU, Island, Russland, Færøyene og Grønland med sikte på å komme frem til en omforent avtale om andelsfordeling for alle de tre pelagiske bestandene. Grønland er med i disse drøftelsene fordi de fisker kolmule i internasjonalt farvann og fordi de har startet kartlegging av forekomster av sild og makrell i egne farvann. De vil også kreve sin andel av ressursene. Hensikten med å koble forhandlingene mellom de ulike fiskeslagene er å gi partene flere kort å spille på og derved øke muligheten for en løsning samtlige parter kan leve med.

 

Forhandlinger og fiskeriavtaler er en krevende kunst. Dette fordi fisken endrer vandringsmønster og går der maten er. Ved endringer i klima, og at Golfstrømmen svekkes ser man at områdene der ressursene har vært kan endre seg over tid. Klimaforskerne som deltok på seminaret mente fiskebestandene kom til å endres betydelig, både i utbredelsesområde og i omfang. Da endrer også landene sine krav seg. Det er en rekke forhold som spiller inn når et land definerer sine krav. Det er historiske retter og tidligere avtaler, total mengde, økonomi og landets avhengighet av fiske etc. Disse kriterier er det enighet om.  

 

Forhandlingene er vanskelige i utgangspunktet fordi ingen av partene er rede til å redusere egne andeler uten å få noe igjen for det. Pelagiske arter endrer vandringsmønster fortere enn bunnfisk. Når for eksempel en part ikke har en fisk å gi, men krever en betydelig økning av sine andeler, og forventer at de øvrige partene skal være rede til å redusere deres andeler for å innfri dette ønsket, kompliserer det åpenbart forhandlingssituasjonen. Det dreier seg derfor i stor grad om søke å komme frem til realistiske og gjennomførbare endringer i andelsfordelingen mellom partene. Sett fra norsk side fremstår det som vanskelig å komme i mål med krav om store omveltninger av de andelene som har ligget i de avtalene som tidligere er inngått. Selv om vi ikke har kommet i mål, er vi fra norsk side innstilt på å fortsette den prosessen som er innledet og vil bidra aktivt for å få på plass et omforent avtaleverk. Dette er viktig for å sikre bærekraftig fiske. Ingen er tjent med et overfiske på lang sikt. Kolmule kollapset grunnet mangel på enighet. Årsaken til at makrellen ikke har kollapset er trolig at det har vært betydelig større mengder makrell en det forskerne har antatt.

 

Island, Grønland og Norge forhandler nå om ny fordeling av den loddebestanden som deles mellom oss. Norge er kyststat til denne bestanden gjennom Fiskerisonen ved Jan Mayen. Det er Grønland som har tatt initiativ til en ny forhandling om fordelingen, hvor Norge har hatt en relativt liten andel. Norge har imidlertid også et loddefiske basert på bytte med Island gjennom den såkalte Smutthullavtalen.

Fiskeriforvaltningssamarbeidet med Russland fungerer meget godt. Kvoteavtalen for 2016 er totalt verdt ca. 17 milliarder norske kroner i førstehåndsverdi. Siden 1976 har Norge og Russland gjennom Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjonen, og dens underliggende organer, forvaltet de viktigste fiskebestandene i Barentshavet i fellesskap. (Per i dag gjelder dette nordøstarktisk torsk, nordøstarktisk hyse, lodde, blåkveite og snabeluer).

 

Totalkvoten for torsk for 2016 ble satt noe høyere enn forvaltningsregelen fordi blant annet loddebestanden som torskens viktigste føde er på et lavt nivå. Det var derfor også enighet om å be ICES (Det internasjonale havforskningsråd) teste sammenhengene mellom høy torskebestand og lav loddebestand i forbindelse med revisjonen av forvaltningsreglene på torsk, hyse og lodde. Jeg mener dette er i tråd med det vi i stortinget har vedtatt om i større grad å se økosystemet i en sammenheng og gå mere over på fler bestandsforvaltning.

 

Fler bestandsforvaltning kommer til å bli viktig i fremtiden. Sel og kval er for eksempel betydelige konkurrenter til menneskene om konkurransen om fisken i havet. Berre kvalen høster ca 6 millioner tonn fisk i året. Jeg mener fler bestandsforvaltningen kanskje også burde omfattet sjøpattedyrene, men det gjør det dessverre ikke. Her er nokk mange enige selv om det er «politisk ukorrekt» å ta til ordet for det.

 

 

Ove