De glemte flyktninger

Kommunal og forvaltningskomiteen på Stortinget har vært i Jordan og Libanon på komitereise. Det har vært nyttig og lærerikt. Norge gjør en formidabel innsats. Det handler om at mennesker skal behandles med verdighet. Etter denne turen er jeg enda mer overbevist om at flyktningkriser må løses internasjonalt, og den økonomiske innsatsen bør i størst mulig grad rettes mot helt nødvendig innsats i nærområdene. I denne Bloggen skriver jeg om mine opplevelser og inntrykk og er på ingen måte en oppsummering av Høyres eller komiteen sin oppfatning.

Aldri før har intensjonalt samarbeid kanskje vært viktigere, men det vi opplever er økt proteksjonisme og polarisering. 2019 blir et viktig år for mange land. Det er bare å se til hva som skjer i Kina, Russland, USA og verden ellers. Vi lever i spennende tider.

Etter noen dager i FN og New York der dagsorden for IPU møtet var verden sine utfordringer med Multilaterisme, og et FN system som er alt for prosessorientert der deltakerlandene til tider bidrar til økt polarisering, trengs det reformer. FN landene bidrar økonomisk på flere måter til FN. En grunnleggende medlemsandel går til FN, og så det er en rekke frivillige programmer som mange land støtter. Det fører til Sub-optimalisering. Medlemsland har incentiver til å bidrar der det gir de selv mest nytte, for å si det litt enkelt. Fremfor at midlene blir brukt der de trengs mest, og nøden er størst. FN har 43000 ansatte og er nokk ikke så effektiv som vi kunne ønsket oss. Den største utfordringen er kanskje de fem store med vetorett. Dvs Russland, Kina, Frankrike, USA og England som kan blokkere alt de ikke synets om. Det hindrer utvikling. Men hva er alternativet?

I FN fikk jeg også møte direktøren for UNRWA Peter Muleran. Dette er FN`s hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. Det passet supert siden Kommunal komiteen skulle til Midtøsten uken etter. Vi skulle treffe blant annet møte UNRWA lokalt og se på FN organisasjonen sitt arbeid med de palestinske flyktningene. UNRWA har i dag registret 5,6 millioner palestinske flyktninger i Libanon, Jordan, Syria, Vestbredden/Gaza og øst Jerusalem. Totalt ar anslaget ca 12 mill palestinere på flukt.





PST var med oss for å passe på.
Her er de sammen med sine kollegaer fra Libanon.

 Jordan

Jordan er et land med mange kriser. De har vært et land svært mange flyktninger fra Syria og palestinere generelt. 70 prosent av befolkningen i Jordan er under 30 år, og det er svært høy ungdomsledighet. Det skaper grobunn for misnøye og i verstefall radikalisering. Jordan huser ca 2,2 mill UNRWA-registrerte flyktninger, og ca 750 000 UNHCR-flyktninger. Ca 85 prosent av de syriske flyktningene som bor i vertssamfunn lever under fattigdomsgrensen. Jordan tilbyr skole til alle barn, også flyktninger. Likevel går ikke alle flytninger går på skole. Det er anslått av ca 70 av flykningebarna ikke går på skole. USA fjernet støtten på 365 mill USD til UNRWA, men Europa og noen Gulfstater har tatt utfordringen og bidratt til finansiering for 2018, men finansieringen for hele 2019 er fortsatt ikke på plass. Dette skaper stor usikkerhet. Jordan anser manglende finansiering som et verdensproblem og ikke et Jordan problem alene. Ikke vanskelig å forstå det. USA har vært den største bidragsyteren til UNRWA og sto for 1/3 av budsjettet. Det er ikke mye det kan reduseres på her i disse flyktningeleirene. Flyktningene lever på et eksistensminimum. Totalt er det mellom 50 -60 land som nå bidrar til finansiering av arbeidet.

Siden jeg kom fra New York og FN møter ankom jeg Libanon en dag etter resten av komiteen. Jeg fikk således ikke vært med å besøkt flyktningeleiren Azaq. Mandag var jeg på plass i Jordans hovedstad Amman og ble med resten av komiteen til Jordans største flyktningeleir Baqaà. Det er et svært krevende arbeid UNRWA driver her etter at USA ikke lengre ønsker å være med i finansieringsdugnaden.

Flyktninger får lov å jobbe i Jordan. Arbeid er nøkkelen til velferd for de fleste av oss. Så selv om USA har kuttet pengestøtten, så har de til tross en frihandelsavtale med Jordan. Det er mer enn EU har, men de har gjort avtale om unntak fra EU`s opprinnelsesregler for Jordan mot at de sysselsetter Syrere i fabrikkene. Til nå har en i liten grad lykkes med dette. Proteksjonisme hindrer utvikling. Handel er grunnlaget for velferd, også i Midtøsten. Verden burde kanskje i større grad fokusert på handel og utnyttet hverandres konkurransefortrinn der det er mulig. Men når mennesker er drevet på flukt på grunn av krig er det i seg selv en større utfordring en kun migrasjonsutfordringene.

Jordan har hatt palestinske flyktninger siden andre verdenskrig, samt GAZA flyktninger. Framdelens er det ingen varige løsning for palestinske flyktninger. 70 år med krig, svik og følelsen brutte løfter. De fleste vil hjem til sine egne boliger. Det sies at flere fortsatt har nøklene til sine hjem som for lengst er okkupert av Israel. Palestinerne på flukt trenger fortsatt hjelp, og Jordan er kanskje det landet som best taler Palestinernes sak best.

Jordan har utfordringer selv. De blir ikke mindre med 2,3 millioner flyktninger i landet. Gazastripen har fått mye oppmerksomhet, og Jordan kan med rette føle seg som "Glemt" av verdenssamfunnet. Derfor var det med glede og stolthet de tok oss i mot, både fra myndigheter, UNWRA og i flyktningeleiren Baqaà.


Flyktningene har intet land å venne hjem til. I tillegg til palestinske flyktninger har Jordan flyktninger fra Syria, og fra Quiwait krigen. Jordan har nesten doblet folketallet på de siste 10 år grunnet flyktninger. Det rammer lokalbefolkningen også, og utfordrer skoler, helsevesen, arbeidsmarked og ikke minst vannforsyninger som har vært en flaskehals for Jordan i mange år. Den Jordanske Kongen har store utfordringer med å stille seg bak avtaleforslag som palestinerne ikke aksepterer, men samtidig står han i et økonomisk avhengighetsforhold til for eksempel USA, og er således utsatt og sårbar for press fra andre interessenter enn bare sine innbyggere og flykninger.

Rundt 120 000 barn går på UNRWA drevet skoler. Vi Baqaà Camp som egentlig er en bydel med 140 000 palestinske flyktninger. Her besøkte vi skole og Main Baqaà Helth Centre.

UNRWA driver 16 skoler og 2 helsesentere i denne flyktningeleiren i Jordan

Kjekke ungdommer på UNRWA Girls`s School

Grensen mellom Jordan og Syria ble åpnet etter ønske fra næringslivet i oktober i fjord. Det er likevel svært få Syriske flykninger som har reist tilbake. Kun 1% av flyktningene i Syria blir relokalisert som «FN Kvoteflyktninger». Mangen ønsker seg tilbake til Syria, men mangen har også mistet troen og håpet på Syria.

Assad regimet kaller flykninger for landssvikere og har uttalt at de kommert il å bli behandlet som det ved en evt retur til Syria. Det gjør det ikke lett. Likevel, Assad vil nokk være mest tjent med at flyktningene får returnere. Det gir jo tross alt Assad legetimitet. Uansett så bli det ansett som alt for utrykt å vende tilbake nå. Stabilisering og bygging av sør Syria er nødvendig for at Syriske flyktninger fra Jordan skal vende tilbake. Både humanitære behovene er store og beskyttelsesbehovet er stort.

ICRC er blant de som har påpekt at Jordan handler i strid med internasjonal humanitær rett ved å nekte sivile som flykter fra innreise til landet, men Jordan mener de har tatt i mot nokk. De mener befolkningen på grensen til Syria er Syria sitt ansvar. Forståelig. Det pågår forhandlinger mellom Jordan, USA og Russland i Amman. Så dette er geopolitikk.

 Flyktningsituasjonen har bidratt til stabiliteten i landet skjør. Det gjør både naboland og verdenssamfunnet bekymret. Jordan er vestlig alliert og har en fredsavtale med Israel fra 1994. Faller stabiliteten og freden vil trolig vestens strategi for Midøsten kollapse.

Sammenlignet med Jordan så gjør en formidabel egentlig en formidabel jobb med å være vertsland for så store flyktningmengder, kan vi prise oss lykkelige for at vi har økonomiske muskler til å hjelpe betydelig i nærområdene, og sånn sett har muligheter til å bidra til å ta vår del av ansvaret for å gjøre livet til mennesker på flukt litt bedre. Norge er blant de største bidragsyterne til den humanitære innsatsen for Syria og nabolandene. Det handler om verdiget, etter et humanistisk etisk syn. At vi som nasjon oppfører oss anstendig og som en del av verdenssamfunnet. Mennesker på flukt skal også behandles med respekt.

Besøk Jordans parlament.

Det nært forestående valget i Israel følges med interesse. Flere er usikre på om valgresultatet vil få noen innvirkning på den skjøre stabiliteten i regionen. Meningsmålingene kan nokk tyde på at det ikke nødvendigvis går slik mange palestinske flyktninger ønsker seg.

Libanon

Libanon er det landet i verden som huser flest flyktninger målt per innbygger. De bor ikke i tradisjonelle flyktningeleirer, men i boområder/slumområder. Det er 12 slike FN-registrerte leirene. De har et indre selvstyre, og i sør Libanon er det leirer som man rett og slett ikke slipper inn i. Dette er for eksempel Ein el-Hilwel leiren i Sør-Libanon. Det skrives at denne leiren huser islamist lederen Usama Al-Shihhabi som er en Libanons mest ettersøkte terrorist med bånd til Alkaida. Han har bl.a rekruttert fremmedkrigere til krigen i Irak i 2004, og ble i 2008 dømt til døden «in absentia» for et bombeattentat i Libanon. Denne leiren besitter store mengde våpen og er en arena for indoktrinering av unge Jihad ister. Slike leirer får vi ikke besøke. Svært få andre slipper inn også. Går Libanesiske myndigheter inn med makt er det stor fare for væpnet konflikt igjen. De 12 leirene er på mange måter et Palestina i miniatyr. Der maktkamp, korrupsjon og splittelse er et stikkord mellom ulike grupperingen.


Myndigheten tillater ikke nye permanente flyktningeleirer for Syriske flyktninger.

Norge har hatt et stort engasjement i Libanon i en årrekke. Helt siden 1978 og i de 20 påfølgende år har vi hatt UNIFIL styrker på plass. Norske soldater har gjort en formidabel innsats. UNIFIL er fortsatt viktig for stabiliteten. Spørsmålet er om verdenssamfunnet har noen form for EXIT strategi. Av de regionale vertslandene for flytninger i Mdtøsten så er Libanon det landet vi bruker mest økonomiske resurser.

 Her er bilder fra besøk i teltleir i Bar Elias som er en by i Bekaa-dalen:

Denne lille Syriske flyktningfamilien har mistet sin far, her møtte vi mor, sønn og to døtre. de levde under svært kummerlige forhold. 

Endelig har det lykkes Libanon å få på plassen regjering. Men det er skjørt. Svært skjørt med tanken på hvilken historie landet har. I Parlamentet og regjering er postene nøye fordelt mellom sunni, shia, og kristne. Igjen så er de selvsagt påvirket av interne makt i landet som sterke familier, militser, PLO, Hezbollah og eksterne land som for eksempel Iran, Israel og Saudi-Arabia. Den fordelte maktbalansen som er oppnådd er skjør, men særdeles viktig. Sete i parlamentet er fordelt mellom grupperingene, og gruooeringene velger selv sine representanter. Vi fikk et møte med Nabih Berri som «Spikeren» (stortingspresidenten) i parlamentet. Han har en helt annen makt enn det vi kjenner fra vårt eget storting. Han er leder for Amal siden 1980, og var således militsleder under den 15 år lange borgerkrigen fra 1975 – 1990. Han ble parliamentsmedlem ved krigens slutt og er i dag svært sentral politikker og har bidratt til forhandlingsresultatet og dagens regjering som tok 8-9 mnd å forhandle frem. Han eier to store flotte bygninger i Beirut sentrum og er en vellykket forretningsmann med en formue på flere hundrede millioner – basert på korrupsjon, sies det. Han sympatiserer og har støtte fra sjia-befolkningen og den Hisbolla/Iran/Irak sympatiserende fløyen. Mannen er over 80 år og flere er urolige for hvem som kan bli hans etterfølger. Hezbollah??

Det har vært mye krangling om posisjoner og stillinger og lite politikk. Saudi-Arabia har også interesser i Libanon, men sliter kanskje med å finne «sin mann» i regjeringen.

 
Libanon ønsker å være nøytrale. Det har vært et liberalt land siden Frankrike var der i sin storhetstid. Libanon har gode relasjoner til alle land, men ikke med Israel. Det var Israel som stod bak opprøret og massakren som medførte at det ble borgerkrig i 1975. Det blir ansett som høyforræderi å ha kontakt med Israel. Og vi fikk ikke visum til Libanon dersom vi hadde Israelsk stempel i passet. Så her er det het tydelig dype sår fra krigen, som ikke kommer til å gro fort. Likevel, og heldigvis så virker det formelle 3 parts kommisjonen mellom Libanon/FN/Israel godt. Uansett, konfliktene i Midtøsten er svært kompliserte og har en endeløs lang historie fra tidenes morgen. Alle ledere av ulike grupperinger har «blod på hendene». Det beste vi kan gjøre er å se fremover, fokusere på menneskeretter og behandle for ut fra et humanistisk etisk syn. Et ordtak heter at tiden leger alle sår…det gjenstår å de i Midtøsten.

For mange Libanesere oppleves Syrere som en trussel. Syrere har dominert og kontrollert Libanon i generasjoner og har satt inn sine «Presidenter» etter sitt eget ønske og hva de selv har vært tjent med. Syrere har i tidligere tider investert mye i Libanon, og har vært et viktig arbeidsmarked for syrere.

Flyktningeleiren Burj el-Barajneh i Beirut.

Vi besøkte Burj el-Barajneh som er en av de tolv palestinske flytbingeleirene i Libanon. Den var i sin tid bygd for ca 4000 flykninger. Nå teller den 45000 flytninger. Strømkablene hang lavt og all infrastruktur som for eksempel vann og avløp var svært provisorisk lagt. Arbeidsledigheten i landet er svært høy, 11 prosent blant Libanesere og 56 prosent blant palestinere og de palestinske flyktningene har bare adgang til et svært begrenset arbeidsmarked, og kan egentlig heller ikke bevege seg fritt i landet. De mangler skoler og helsetilbud. For å ikke påvirke den skjøre politiske situasjonen i landet er de heller ikke integrerte. De har ikke rett til å eie eiendom. Siden Palestina ikke er anerkjent som egen stat regnes palestinerne som statsløse, og faller mellom «alle stoler». De har dermed færre rettigheter enn andre. De er helt avhengig av verdssamfunnet og UNRWA, og er dessuten underlagt et «hierarkisk regime» i leirene.

Det er fortsatt kulehull i leiligheter som fortsatt er i bruk i denne flyktningeleiren.

Leiren er bygget for 4000 flyktninger men det bor over 40 000 der.

Infrastruktur som vann, avløp og strø er elendig. Ved nedbør er det kortslutninger og skader. 

Besøk UNRWA Yarmouk Elementary School.

Vi ble møtt med nasjonalsangen vår og elever som delte ut blomster til alle representantene.

Palistina Polular Comimittee

I flyktningeleiren er det et eget "styre" som består av både PLO og Hizbollah siden. Til tider er det så spendt mellom gruppene at det er indre stridigheter i leiren. 

 Besøk ved UNICEF skole med dobbelt skift. Libanesere på dag. Flykninger på kveld.

I 2016 gikk 20 prosent av bistandsbudsjettet vårt hjemme i Norge til tiltak for flyktninger i Norge. Nå er vi nede i 0,5 prosent. Pengene som er frigjorte er brukt til utviklingstiltak og utviklingshjelp. Et særdeles viktig arbeid. Det totale budsjettet er nærmere 40 milliarder kroner. Dette for å hjelpe i nærområder, og hindre at mennesker drar på fulgt og hjelpe de som allerede er på flukt. Å bidra til at mennesker ikke flykter er der vi trolig når flest mennesker med vår innsats, og som kan bidra til at flere kan få leve over minimumeksistensgrunnlag og få et noenlunde verdig liv.

Skal verdenssamfunnet lykkes med å få Syria flykninger til å vende tilbake trengs det trolig en løsning som innbefatter Assad. For de uskyldige palestinske flyktningene som nå vokser opp som 3.generasjon i samme flyktningeleir ser det egentlig verre ut. Det er lite "lys i tunellen". Jeg snakket med noen palestinske unggutter. De var ikke særlig interessert i det som skjedde for verken 70 år eller 400 år siden. De ønsket en fremtid på lik linje med andre ungdommer.

Ove T.