Jeg var en av de som i forkant av OL beslutningen i Høyre var tydelig på hva jeg mente Høyre burde mene om OL. Som kjent tilrådde Høyre at regjeringen skulle være negativ til OL. Med en slik tilråding fra Høyres stortingsgruppe valgte søkerbyen Oslo å trekke sin OL søknad. I denne bloggen kan du lese om noen av argumentene for å si nei til OL i Oslo i 2022.
Kostnader og varige verdier
De netto offentlige kostnadene er anslått i kvalitetssikringen til å komme på 21,7 milliarder. I følge kvalitetssikringen fra Det Norske Veritas(DNV) får vi følgende varige økonomiske verdier fra et OL:
·
Idrettsanlegg til
1,1 milliard
·
Samferdselsinvesteringer
til 530 millioner
·
Sikkerhetsutstyr
til 660 millioner
·
Heving av
frivillighetskompetanse til 180 millioner
Det offentlige betaler altså 21,7 milliarder
og får varige økonomiske verdier til 2,45 milliarder. Derfor får vi mye mer varige verdier dersom vi bruker
disse pengene til reelle investeringer, i stedet for et OL-arrangement.
Og nå er det kanskje noen som tenker at
jeg har glemt studentboligene eller det nye NRK-bygget. Det har jeg ikke. Men
at OL gir oss studentboliger eller NRK bygg er fullstendig feil. Deltakerlandsbyen, medielandsbyen og
mediesenteret – som kanskje kan bli
studentboliger og NRK-bygg etter OL – hører ikke inne i de 21,7 milliardene det
offentlige bruker på OL. Det er private
investorer som skal bygge disse bygningene. Og de private investorene leier disse ut til Oslo-OL mens arrangementet
pågår. De som ønsker å overta de
etter et OL, enten det er NRK eller Studentsamskipnaden i Oslo – må betale for
dem. De får dem ikke gratis. Og de private investorene vil selvsagt ha høyest
mulig pris. Det er ikke noe galt med det. Men det er altså helt feil å tro at
OL gir oss studentboliger. Det er ingen gratis lunsj.
Det er altså ikke investeringene og de varige
verdiene som kan forsvare et Oslo-OL. Svært mye går til gjennomføring av
arrangementet og til midlertidige tiltak som kun er nyttige for selve OL’et. Når det gjelder idrettsanleggene er
disse anslått til å koste 3,7 milliarder. Etterverdien er altså langt mindre
enn byggekostnadene. Dette er blant annet fordi de store anleggene et OL
utløser ikke er de vi ville bygget om vi hadde valgt helt fritt. Det er store
anlegg – med flotte fasiliteter, og masse publikumsplasser. Men vi hadde fått
mye mer anlegg for pengene om vi i stedet bygde nøkterne haller, ishaller,
svømmehaller og andre anlegg som breddeidretten etterspør. Setter vi for eksempel av 3 milliarder
til breddeidrettsanlegg, kan vi bygge 20 vanlige ishaller, 34 svømmehaller og
deretter kan vi fortsatt slenge på ca 2.500 ballbinger. Og da har vi altså bare
brukt én sjettedel av OL-budsjettet så langt.
Altså: Fem splitter nye store ballbinger
til hver kommune. Én splitter ny ishall til hvert fylke. Og nesten 2 splitter
nye svømmehaller til hvert fylke.
Kvalitetssikringen vurderer også den
totale samfunnsøkonomiske kostnaden av et Oslo-OL. Da tar den også i betraktning
i effektene for næringslivet. Og selv uten budsjettsprekk er det totale
samfunnsøkonomiske underskuddet anslått til å komme på svimlende 16 milliarder
kroner. Det er direkte feil å hevde at
OL-kostnadene består av kostnader «vi uansett må ta». For det aller meste er
OL-kostnadene nettopp kostnader som vi ikke behøver å ta. Ressurser vi kan
bruke på langt bedre prosjekter.
Det er også viktig å huske på at det er historisk sett en enormt stor risiko for budsjettsprekk når man arrangerer OL. Siden 1960 har OL i snitt sprukket med 179 % (Bekreftet gjennom forskningsprosjekt ved Oxford University).
Så er spørsmålet om man kommer til å greie det bedre enn på Lillehammer – da budsjettet sprakk med 347 %. Vi ville nokk det. Denne gang er prosjektet kvalitetssikret mye bedre. Kvalitetssikringen anslår kostnaden til 21,7 milliarder som den mest sannsynlige sluttregningen. Samtidig mener kvalitetssikringen at det er 15 % sjanse for at kostnadene blir enda høyere enn 25,8 milliarder.
Vi risikerer altså at et allerede
svindyrt vinter-OL – med svært få varige verdier – blir enda dyrere. Dette i tillegg til at det fortrenger mye av det Høyre har lovet velgerne å ta tak i om vi vant valget. Vi sitter i regjering og blir målt på hva vi leverer!
Det norske folk er massivt i mot et Oslo-OL. De siste meningsmålingene viser en motstand på nesten 60 % av folket. Kun 30 % støtter et Oslo-OL.
OL skal være en samlende folkefest for hele landet. Nå ser vi at det er flertall mot OL i alle deler av landet. Oslo-OL er ikke et samlende prosjekt. Det er et splittende prosjekt. Vi kan ikke arrangere en svindyr folkefest mot folkets vilje. Folkevioljen ville nokk ha steget frem mot et OL, og i ukene før ville mange tiljublet OL, men prisen frem til da ville vært høy å betale for Høyre.
IOC
Jeg mener vi i Norge først og fremst må
vurdere om OL er bra for landet. Jeg ser at noen mener vi skal bruke minst 21,7
milliarder offentlige kroner for å forsøke å få IOC inn på et bedre spor. Jeg
tror ikke en norsk søknad vil bety enormt, verken den ene eller andre veien for
IOC, - og det har de jo så til de grader selv tatt til ordet for nå i ettertid også. Jeg mener det er søkt å
bruke vanvittige offentlige pengesummer for at vi skal vise at det går an å lage billig og demokratisk OL. Et slikt OL finnes ikke ihht manualene og kravene til IOC. Skal man kunne lage et norskt OL må kravene til IOC hjemle det, og det gjør de ikke.
Thorvald Stoltenberg har erfaring fra
reformarbeid i IOC. Hans vurdering er
at det er nettopp et norsk nei til OL som kan påvirke IOC i riktig retning. Jeg
tror han har rett i det, men da bør sannsynligvis også både Norge og alle andre
vestlige vintersportsnasjoner også følge opp dette i årene fremover.
Ansvar for å arrangere OL
Jeg synes det er et fornuftig at Norge
som deltaker i OL også skal stille opp å arrangere. Vi må ta vår del av byrden. Men det har vi allerede gjort – og langt
mer enn det. Ingen land har tatt større ansvar for
byrden det er å arrangere et vinter-OL enn Norge. Tross at vi er en liten
nasjon med bare 5 millioner innbyggere, så har vi arrangert vinter-OL to ganger
i moderne tid. Vi kan derfor fortsatt delta i Vinter-OL 2022 – med den aller
beste samvittighet. Og så lenge Kina og Kazakhstan får lov til å delta i OL, må
vi nesten også akseptere at de får lov til å arrangere. Uavhengig av dette er
det uansett urimelig å hevde at Norge må redde OL og IOC fra å bli et
utstillingsvindu for regimer.
Argumentet med å ta vår del av byrden –
eller at alle skal oppleve et vinter-OL – blir derfor feilslått. Om vi bare
noen få olympiader etter Lillehammer skal arrangere et vinter-OL, så kan jo
ikke dette være argumentet.
Argumentet må eventuelt være at OL nå er en fornuftig innsats for landet vårt.
Men det er det altså ikke etter min mening.
Risikoen for fordyrende krav fra IOC
Både IOCs Charter og IOCs kontrakt for
arrangørbyen gir IOC en rett til å pålegge arrangøren nye, fordyrende endringer
i et OL-arrangement. Det gjelder både før
og etter lekene blir tildelt. De endringer IOC gjør frem til slutten
av juli neste år, finnes det ingen begrensninger på. Her har man ingen
rett til forhandlinger for å forsøke å få IOC til å ta deler av kostnadene.
De endringer IOC gjør fra og med august
neste år, har arrangøren i utgangspunktet også den fulle økonomiske risiko for.
Man kan – om man mener endringene fører til en «vesentlig forverring av
OL-økonomien – be om forhandlinger med IOC, men utfallet av forhandlingene er
usikkert. Kvalitetssikringen legger til grunn at vi kan måtte forlate slike
forhandlinger tomhendt. Også kulturministeren har bekreftet skriftlig overfor
Stortinget at utfallet av slike forhandlinger er – sitat: «Umulig å forutse». Det er realiteten. Den fremgår både av
kvalitetssikringsrapporten, og den bekreftes av kulturministeren.
IOC har i et følgebrev til det som er
ment som den endelige kontraktsteksten sagt at endringer i øvelsesprogrammet
som medfører vesentlige forverringer
krever enighet. Dette er ikke særlig mye bedre enn den ordning som fremkommer
av kontrakten. Men kontrakten er altså uendret, og det er uforsvarlig å basere
seg på hvordan IOC forenkler dette i et følgebrev. Kontrakten vil etter alt å
dømme gå foran. Man burde i stedet hørt om IOC var villig til å endre
tilsvarende formulering i selve kontrakten. Det ville hjulpet noe, men man
ville fortsatt hatt full risiko for endringer i øvelsesprogrammet før juli 2015
og altså etter at en statsgaranti er utstedt. Risikoen for andre endringer enn
endringer i øvelsesprogrammet - som tekniske krav til arenaer og infrastruktur
- ville også vært uberørt.
Norge er heldig, og har en befolkning som legger ned et svært stort arbeid frivillig.
Den frivillige arbeidsinnsatsen i de frivillige organisasjonene i Norge tilsvarer 115 000 årsverk. Over halvparten av det frivillige arbeidet legges ned i kultur- og fritidsorganisasjoner – idrett inkludert. Vi kan kanskje tilskrive noe av dette til Lillehammer-OL. Det er ikke forsket på, så vidt jeg vet.
Vi vet for øvrig at Sverige har en like
stor andel av befolkningen som bidrar med frivillig arbeid årlig – uten at de
har ivret for å arrangere et Vinter-OL. Vi er altså ikke avhengig av OL for å
styrke frivilligheten, men det kan godt hende et OL kan bidra.
Men det vil jo uansett ikke føre til en
enorm endring – vi snakker altså om en total masse på 115 000 årsverk.
Oslo-OL skal bruke 20 000 frivillige. Mange av disse vil ikke være nye
rekrutteringer til frivillighetssektoren.
Her tror jeg også vi må være såpass
ærlige å si at så lenge et Oslo-OL har folket mot seg, så kan man ved å trå et
svindyrt vinter-OL ned over hodene på befolkningen også føre til det stikk
motsatte og at idretten rett og slett får en dårligere forankring i folket. Om vi ikke arrangerer et vinter-OL,
kommer vi til å ha et langt større økonomisk rom for å styrke breddeidretten –
og å bygge idrettsanlegg i hele landet for alle 115 000 frivillige årsverk. Dét tror jeg er et viktigere bidrag til
frivilligheten. Da vil ildsjelene kunne bruke litt mer tid på selve idrettene,
i stedet for på loddsalg og dugnad for å vedlikeholde gamle idrettsanlegg.
Argumentasjon om utviklingen av Lillehammer
Igjen: La oss ikke glemme
utgangspunktet. Vi har en kvalitetssikring som vurderer de samfunnsøkonomiske gevinstene og kostnadene ved et Oslo-OL.
Konklusjonen er at Oslo-OL gir et
dundrende samfunnsøkonomisk underskudd på 15,9 milliarder – forutsatt at
budsjettet holder. Da er næringslivseffekter regnet inn,
effekten av kompetanseheving av frivillige regnet inn, og de varige verdiene
som fellesskapet sitter igjen med også regnet inn. Skal vi stole mest på
kvalitetssikringen, eller den positive historiefortellingen fra Lillehammer-OL?
La oss høre hva Håvard Teigen –
professor i regionaløkonomi ved Høgskulen i Lillehammer – sier om effekter fra
fra OL i 1994:
«Ingen
forskere har klart å påvise positive konsekvenser av dei 8-10 milliardane som
vart sprøyta inn ekstra, direkte og indirekte. Sjølvsagt kan ein peike på hus
og alpinbakkar som vart bygd, og eit OL-selskap som gjer det beste ut av det.
Verken i folketalsutvikling
eller næringsutvikling har milliardane etterlate seg synlege spor.
Eg er ein av dei få som har
forska på dette. Artikler er skrive, ingen har stått frem med
motargument, men alle OL-entusiaster teier funna i hel. »
Det var ikke Lillehammer-OL som ga
Høgskolen på Lillehammer. Det var ikke en del av OL-budsjettet. Lillehammer og det planlagte Oslo-OL har
det til felles at det er svært få investeringer i infrastruktur i budsjettet.
Deltakerlandsby og medielandsby ble leid
av OL-organisasjonen.
De ble ikke gitt gratis vekk i etterkant
av OL heller. Investeringer i Høgskolen – og de store
infrastrukturutbyggingene – var tiltak som kom i tillegg til OL. De kostet penger
– som alle andre investeringer. Og de kunne også selvsagt vært gjort helt
uavhengig av OL.
[ Vei-investeringene
i OL-budsjettet på Lillehammer var minimal: Noe knyttet til Kvitfjell, veikryss
i Hamar og Nordseterveien i Lillehammer. ]
Paralympics
Paralympics er et godt og relevant
argument for et Oslo-OL. Det vil styrke funkisidretten i Norge. Jeg er helt enig i at funksidretten
burde vært styrket. Det er her som ellers i samfunnet når det gjelder å lage et
samfunn som inkluderer alle – det er behov for en større innsats.Også i OL-sammenheng blir ikke personer med funksjonshemninger vet noen stor rolle: Bare 460 millioner av OL-budsjettet er kostnader relatert til gjennomføring av paralympics. Det er altså bare en veldig liten andel av OL-innsatsen som handler om å styrke funkisidretten.
Det er et stort handlingsrom for å løfte
funkisidretten uavhengig av et OL – og vi vil ha mye mer midler til å gjøre
dette om vi ikke arrangerer et OL. Det gjelder særlig tre forhold:
·
Penger til
universelt utformede idrettsanlegg (dvs. ikke bare universelt utformet for
publikum, men universelt utformet for deltakerne). Her er det et stort behov
·
Særforbundene har
et stort rom for å løfte funkisidretten inn i mesterskap som Ski-VM og
Skiskyting-VM. De fleste særforbundene gjør ikke en god nok jobb her –
svømmeidretten er blant de få som setter et godt eksempel. Her er det et stort
rom for forbedringer.
·
I funksidretten
er bredden viktigere enn toppen. Paralympics handler mest om toppen. Men det å få funksjonshemmede i hele landet i
aktivitet gjennom å tilby gode anlegg har en større og bedre effekt.
Kuttforslagene
Tilbakemeldingen
fra søkerkomiteen på kostnadsreduserende tiltak for Oslo OL 2022 er nå
kvalitetssikret av DNV den 30.09.2014. Kuttforslagene viste seg å inneha en
rekke svakheter. De foreslåtte reduksjonene skulle medføre at den opprinnelige
søknaden kunne redusere garantien med 8,8 mrd og statstilskuddet med 4,3 mrd.
Dette har etter DNV sin gjennomgang nå blitt kraftig redusert og gir nå en reduksjon
med 4,8 mrd i garantidelen og 1,8 mrd i statstilskuddet. Kuttforslagene og endringene medfører for øvrig en rekke kvalitetsreduksjoner av søknaden, reduserer de allerede lave samfunnsøkonomiske gevinstene og er heller ikke ønsket av søkerkomiteen.
mvh
Ove
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar