Næringskomiteens reise til India og Myanmar

 

Næringskomiteen har nettopp vært på reise til India og Myanmar. Det var en lærerik tur. Østen har fasinert meg på mange måter, med sin historie, ulike religioner, ulike folkeslag og sin vakre natur. Jeg har tidligere vært i Østen på privat reise, men det er første gang jeg har reist dit på oppdrag som folkevalgt og stortingsrepresentant fra Norge. Hensikten med reisen er å bedre forstå norsk næringslivs utfordringer i aktuelle land. Erfaringene og opplevelsene var spesielle, og ikke nødvendigvis helt slik jeg hadde forventet.

India har et brutto nasjonalprodukt på 2000 milliarder dollar og med dette verdens tiende største økonomi. BNP per capita er 1600 dollar. India er med andre ord både et meget rikt land målt i penger, og et meget fattig land når en regner penger per innbygger. Når landet teller over 1,2 milliarder innbyggere, og samtidig tar kastesystemet i betraktning er fattigdommen stor.

Havnebyen Mombai (tidligere Bumbai) med over 20 mill inbyggere.

 

Første dagen i Mumbai startet med foredrag om Indisk økonomi. Etter to-tre år med stagnasjon fra 8 prosent vekst i 2011 til under 5 prosent i fjor, peker nå Indias økonomiske piler igjen litt oppover, men de har en krevende ubalanse mellom sin verdi av import, kontra sin verdi av eksport. Handelsbalansen er på minus 70 mld USD.

Dårlig infrastruktur, krevende og uforutsigbare reguleringer samt lav utdanning, underernæring og dårlig helsestell for landet store masser, gjør India lite attraktiv som deltaker i den globaliserte økonomiens integrerte produksjonskjeder for varer. Jeg var praktisk talt komt til en annen del av verden! Samfunnsutviklingen påvirker selvsagt også handelen og handelsbalansen.

Etter lunsj hadde vi møter med representanter fra norsk næringsliv i India og Mumbai. Varehandelen mellom Norge og India utgjorde i 2014 NOK 4,560 milliarder, en økning på 5 % fra året før. De viktigste eksportvarene fra Norge i 2014 var metaller, gass, industrimaskiner og utstyr, samt plast og halvfabrikata. De viktigste importvarene i 2014 var klær (og tilbehør), tekstiler og varer av metall. 

De økonomiske forbindelsene mellom Norge og India er i økende grad drevet av tjenestehandel og norske direkteinvesteringer i India.  Det er over 90 norske bedrifter etablert med egne kontorer/virksomhet i India, 60 er representert av agenter.  Til sammen sysselsetter norske bedrifter 10 000 mennesker i India, samt nesten samme antall indere på norske skip. I tillegg kommer at Statens Pensjonsfond Utland har investert om lag 6 milliarder dollar og er med dette er blant verdens største utenlandske enkelt-investorer i India.

På guidet vandretur i slummen. Her i boligdelen med en halv mill innbyggere.

Om ettermiddagen hadde vi omvisning i trolig verdens største slumområde –egentlig en hel by med 500 000 innbyggere. Et helt samfunn som livberget seg på resirkulasjon av avfall fra den rike delen av gigantbyen Mumbai. Egentlig fascinerende å se hvordan en organisert slum fungerer. Alt blir resirkulert og brukt som nye råvarer i plast, papir, metall produksjon etc. Situasjonen for menneskerettighetene i India er jevnt over blitt bedre siden årtusenskiftet. Men det gjenstår store utfordringer blant annet for kvinners rettigheter, marginaliserte grupper, etniske og religiøse minoriteter, og kaste forblir et grunnlag for grov diskriminering. Etter regjeringsskiftet har det vært tegn til økt intoleranse, mens sivilsamfunnet opplever vanskelige vilkår. Stemmer som heves i strid med umiddelbare økonomiske interesser blir i økende grad forstummet.  

Det Indiske Parliament.

Om kvelden reiste vi videre til hovedstaden New Delhi. Her ble det dagen etter ulike møter med næringsliv og  i det Indiske Parliament. Hyggelig og lærerikt var det å dra ut å besøke Varner-gruppens underleverandør som syr klær for det nordiske markedet. Her fikk vi omvisning på fabrikken av fabrikkeieren PromodMehra. Håper alle norske importører har det like bra på stell som det vi fikk sett her!

På syfabrikk for klær til skandinavia. eieren hadde fire slike fabrikker. 1000 stk jobbet på denne!

 

Om kvelden var det middag hos ambassadør Eivind Hommes. Der var også

Nobels fredspris vinneren den indiske MR-forkjemperen Kailash Satyarthi og hans kone. De har gjort stor innsats mot barnearbeid og det har hatt stor betydning. Han utreder nå hvordan dette arbeidet kan styrkes.

En selfie med fredsprisvinneren  Kailash Satyarthi 
 

Myanmar

Det var svært maangen flotte templer.

Lørdag morgen kl 0600 dro vi videre til Yangon (Rangoon) i Myanmar (Burma). Vi måtte reise via Bangkok så vi var ikke fremme før lørdag kveld. Etter en rask sikkerhets brif av ambassadepersonellet rakk vi en rask middag på hotellet med den Norske ambassadøren på Hotellet før vi tok helg. Dvs klar 0800 søndagmorgen før morgen brif på hotellet, og  avreise for ulike bedriftsbesøk, byvandring og tempel besøk.



En flott sentrumsbygning i tiden fra da landet ble styrt av engelskmennene.

Fra 1962 til 2011 ble landet styrt av en militærjunta, under sterk internasjonal kritikk. Det første valget i Burma på 20 år ble avholdt i november 2010. Til tross for at landets nye parlament og regjering av januar 2011 er dominert av representanter med bakgrunn fra militærjuntaen, har de i løpet av 2011 gjennomført en rekke reformer som har ledet landet i en mer demokratisk retning. Dette har gitt landet en ny plass i det internasjonale samfunnet. 

Investeringene i landet har økt i takt med at sanksjonene mot landet er blitt opphevet. Flere norske bedrifter er etablert i landet. Vi besøkte både Telenor og Jacobsen Elektro. Den dagen Telenor lanserte sin mobiltjeneste fikk de en halvmillion nye kunder! Det sier litt om hvor store disse asiatiske markedene er. 

Myanmar er svært rikt på naturressurser. De har metaller, mineraler, gull og edelsteiner, olje og gass, vannkraft mm. Turismen har de senere årene også økt. Hovedstaden ble flyttet til Naypyidaw fra Yangoon 7. november 2005. Mandag morgen 0600 drog vi videre med fly til den «nye» hovedstaden. Her var det ulike politiske møter. Jeg «drog på meg» en matforgiftning, og ble «uggen». Måtte stå over noen møter, men møtet med Aung San Suu Kyi fikk jeg med meg.

 Aung San Suu Kyi deltok på møte

I den nye hovedstaden var det en egen parliamentsdel der hvert parti hadde en slik bygning.

 

Vi returnerte til Yangon om kvelden. Dagen etter valgt jeg å holde meg på Hotellet. Formen var verre og jeg måtte ta det med ro. Det gav tid til lesing og refleksjon.

8 august, 1988, var datoen for det største opprøet i Burmas kamp for uavhengighet og demokrati. Opprøret ble startet av studenter. Massedemonstrasjonen som på folkemunne fikk navnet 8888, var veldig populær. Over 10,000 personer ble drept og mange ble sendt i fengsel, mens andre flyttet til India, Thailand, Bangladesh og Kina. 

Sefie ved minnesmerket i sentrum.

I mai 1990 ble det holdt valg til nasjonalforsamling, dette gav NLD partiet til Aung San Suu Kyi en overveldende seier med 392 av 485 mandater, tross juntaens restriksjoner. De militære nektet å gi slipp på makten og erklærte valget ugyldig. Mange av NLDs folkevalgte ble arrestert eller drog i eksil. Militærjuntaen styrer fortsatt landet.

Det finnes mer enn hundre etniske grupper og undergrupper i Myanmar, hvorav de syv er de mest folkerike. Disse syv etniske gruppene har hver sin (del)stat («fylke») i landet. De har også sine egne væpna styrker/politi som militærjuntaen intenst prøver å kontrollere. Militærjuntaen styrer fortsatt med jernhånd. Verst går det ut over Burmas mange minoriteter. Flere menneskerettighetsrapporter viser at det foregår fortsatt omfattende etnisk rensing i Burma. Et eksempel er Shan-folket som holder til i Øst-Burma. Flere hundre tusen av shanbefolkningen har flyktet over grensen til Thailand, som nekter å gi dem status som flyktninger. De oppholder seg dermed ulovlig i landet, må leve i skjul og kan ikke sette opp permanente flyktningleirer. På reisen flløy vi over disse fjellområdene med fly. Det var propellfly og dertil lav høyde. Det var en merkelig opplevelse å sitte å se ned på disse fjellområdene i grensetraktene, vel vitende om at konfliktnivået, og alle menneskene som var drevet på flukt bodde i disse fjellstrøkene. Militærjuntaen har inngått en skjør våpenhvile i dette området, men flere etniske minoriteter får ikke returnere.

På dagstur til hovedstaden!

Lengre nord – øst i landet kontrollerer en militsgruppe bestående av 30 000 soldater distriktet. De kontrolleres en av Asias største narko karteller som holder til her. Her produseres store mengder opium. I landsdelen Kachin lengst nord i landet er det fortsatt væpnet konflikt. Selv om det er uroligheter internt i landet er det viktig å huske på at vi som besøker landet enten som turister, forretningsreise eller offentlige oppdrag kan føle oss trygge. Vi er ikke på noen måte målgruppe for noen. Konfliktlinjene går mellom ulike etniske og religiøse folke grupper og regioner.

Onsdag kl 0400 var det tid for avreise hjem til Norge igjen. Jeg var ikke hjemme før midnatt natt til Torsdag. Over 25 timers reise var tilbakelagt. Likevel, det var drosjeturen fra Flesland og hjem som gjorde det sterkeste inntrykket på meg. Drosjesjåføren var fra Bruma! Han kom til Norge for mange år siden. Han fikk politisk asyl. Som ung medisin student deltok han i fredelige demonstrasjoner for Aung San Suu Kyi som satt i husarrest. De ble beskutt av militærjuntaen i sentrum av Yangon hvor minnesmerket står.

Det var en spennende historie drosjesjoføren hadde å fortelle.

Som politisk aktivist ble han drevet på flukt. Han bestakk en grensevakt med 2000 USD for å komme seg forbi en grensevakt og ut av landet, og inn i Thailand. Her levde han som skult flyktning i flere år. Han fikk jobb på en Burmesisk kafe og sparte penger til sin videre ferd. Han kom seg til Istanbul i Tyrkia. Her var det ikke umulig å få seg jobb, og etter et halvt år kom han seg til Tyskland. Her fikk mottok han gladmeldingen fra Norge – Politisk asyl var innvilget. Han er fortsatt politisk aktiv for sitt hjemland, og forteller om grusomheter utført også etter at statsminister Soe Thein besøkte Norge og tidligere statsminister Stoltenberg for kun få år siden. Blant annet er det solgt kobbergruveretter til Kina. Kineserne har allerede betalt for rettene, og ønsker å starte gruvedrift. Problemet til de lokale myndigheter i den regionen er områdene blir brukt til landbruk av fattige bønder. Det vises ingen nåde. Bustadhus blir satt fyr på. De som kommer levende ut – blir skutt. Dette kunne dokumenteres av Human Right Watch, men myndighetene avviser påstandene. Han mente det gjenstår mye – svært mye når det gjelder menneskeretter og reelt demokrati. Jeg har ingen grunn til å mistro han.

Han avsluttet med å beskrive nordmenn og Norge som snille. Han var takknemlig for sin beskyttelse, og for den hjelp hans folk fikk fra Norge. Han mente likevel vi var alt for dumsnille med bistandsmidlene vi gir militærjuntaen uten først å sikre resultat, eller kreve endringer før utbetalinger. Også her har jeg ingen grunn til å mistro han.

Vel hjemme i godstolen, kjente jeg hvor godt det var å komme tilbake til mine kjære.

God helg

Ove