Det er ikke tvil om at det er begått grove feil og mangler i selve etterforskningen i Monika-saken. Dette er slått fast i flere instanser blant annet av Riksadvokaten sin granskningsgruppe. Spesialenheten for politisaker har dømt Hordaland politidistrikt for grov uforstand i tjenesten.

Wiersholm sin rapport kritiserer politiets handlemåte. Politimesteren i Hordaland har innrømmet at moren har vært utsatt for ekstrem merbelastning som følge av feil begått av politidistriktet og enkeltpersoner.


link til artikkelen i BT:
http://www.bt.no/meninger/debatt/Monikas-mor-fortjener-oppreisning-3561739.html












I ettertid av selve drapet på åtte år gamle Monika har det vist seg at politiet har hatt manglende ledelse av etterforskningen. Det er brudd på interne instrukser, påtaleinstruks og straffeprosesslov. Både etterforskningsledelse, åstedskoordinator, lokal etterforskningsleder, påtalejurist, visepolitimester og politimester var alle involverte på ulike måter.
Nødvendige etterforskingsskritt etter gjeldende instrukser ble ikke blitt fulgt, selv om politiet hevdet det. Politiet har løyet til moren i avhør og brukte krisepsykolog i et forsøk på å få Monika sin mor til å forstå politiets konklusjon om selvdrap.


I ettertid viser det seg at politiet aldri arbeidet noe særlig ut fra teorien om drap, selv om det var det de informerte oss alle om. Tvert imot var de kun opptatt av å sannsynliggjøre og forklare sin egen teori om selvdrap, og at moren hadde fingert innbruddet selv.
Det er uforståelig at politiet ikke har utvist mer aktsomhet overfor en mor som har mistet sin åtte år gamle datter. Det var tross alt tale om etterforskning av en av de groveste forbrytelser en kan gjøre i et samfunn. Hun hadde en enorm belastning grunnet politiets håndtering av saken og ble sykemeldt i lengre tid.
Saken ble etter en høyst uvanlig prosess gjenopptatt, takket være arbeidet til advokaten til moren og Robin Schaefer. En mann står nå tiltalt i saken. Politiets arbeid med å hindre gjenopptagelse kan ikke betegnes som noe annet enn tragedie for rettstaten Norge. Det ble arbeidet aktivt for å hindre gjenopptagelse av etterforskningen for ikke å avdekke det svært mangelfulle arbeidet som politiet gjorde under den første etterforskningen.
I en slik sak der det dreier seg om barnedrap er det en særdeles viktig og alvorlig samfunnsoppgave som politiet er tillagt. Jo strengere straff en kan få for en forbrytelse, jo mere må vi som samfunn forvente at det stilles krav til korrekt etterforskning og oppfølging fra politiet og samfunnet sin side.


Kun politimesteren har fått nye arbeidsoppgaver. De andre skal ta til etterretning noen læringspunkter. At to av de andre fortsatt sitter i sine stillinger i Bergen oppleves av mange av oss andre som svært dårlig ledelse.
Men nå er tilsynelatende alt bra. Spesialenheten for politisaker har jo frikjent polititoppene i personalsaken til Robin Schaefer. Visepolitimester Gunnar Fløystad og advokaten til tidligere politimester Geir Gudmundsen mener at nå er nesten alt såre vel. De tar Spesialenheten sin konklusjon til inntekt for at det tross alt ikke er så gale som alle andre vil ha det til.
Akkurat en slik holdning vitner om at disse karene ikke er kompetent til å være ledere i politiet vårt lengre. Det er tross alt ikke bare «jussen» som bestemmer om man er god leder eller ikke.


Moren fortjener oppreisning for de smerter og påkjenninger hun har hatt grunnet politiets handtering av saken. For utenforstående kan det se ut som pulverisering av ansvar og ansvarsfraskrivelse når vi i ettertid ser hvordan politiet og de involverte selv har håndtert saken.
Slik sett ville folk flest se på en erstatning som en «oppreisning» til moren, som er et svært sårbart offer i denne saken grunnet politiet sin handlemåte. Politidirektoratet konkluderer med at hverken de eller underliggende etat har lovhjemmel for å tilkjenne erstatning. Det er etter mitt syn et «hull i regelverket» som vi i Stortinget burde tatt ansvaret for.
Jeg mener at regjeringen må overprøve Politidirektoratet sin konklusjon om erstatning. Vi må se «enkeltmennesket» i en slik spesiell sak, der stort sett alle mener Staten og politiet har et ansvar.
Forvaltningen og systemet mangler konkret lovhjemmel for å yte erstatning. Kongen i statsråd eller Storting kan likevel tilkjenne erstatning. Det har vært gjort før. Å ikke yte erstatning til moren som så opplagt er et offer i denne saken strider mot folks rettsfølelse.