Asylpolitikk

Statssekretær Pål Lønseth (Ap) ber meg feie for egen dør i BA 14.august. Det er gledelig for meg å meddele både Lønseth og leserne at Sund kommune har «feiet for egen dør» helt siden vi fikk de første flyktningene, og det er ca 30 – 40 år siden. Hverken Sund kommune eller jeg som ordfører har noe å «skamme» oss over. Pål Lønseth må gjerne ta turen til Sund kommune og sette seg inn i hva vi har gjort både i Sund og i Bosnia. Pål Lønseth har rett i at vi ikke tok imot 25 flyktninger i 2012. Sund kommune er ikke enestående i så måte. Lønseth burde med all respekt kanskje skaffe seg kunnskap om HVORFOR kommunene ikke tar imot det antall flyktninger som Staten ønsker. Faktum er at dette kan være svært kostbart for kommunene, og det kan gå ut over tjenestetilbudet til resten av innbyggerne. I Sund kommune har må vi bedre både helse og lege tjenesten, og ikke minst muligheten til å bosette flyktningene før det blir aktuelt å ta imot flere.

 

Rundt en tredjedel av alle som for tiden bor i asylmottak har endelig avslag og dermed utreiseplikt. I Sund over halvparten. For UDI og politiet, og ikke minst på politisk nivå, er det høyt prioritet å få disse til å reise hjem, helst frivillig, men om nødvendig med tvang. Men det er ikke bare å sette dem på et fly, slik noen kanskje tror. Her er jeg helt enig med Lønseth. En asylsøker kan smugles inn i Norge, men den norske stat kan ikke smugle dem tilbake til hjemlandet. De må ha reisedokumenter og returen må skje i ordnede former. For at tvangsretur skal kunne gjennomføres må myndighetene kjenne identiteten, og hjemlandets myndigheter må godkjenne returen. Mange land stiller krav til dokumentert identitet. I prinsippet har alle land plikt til å ta imot egne borgere, men ofte legges det store hindringer i veien, og noen land nekter enhver retur som ikke er frivillig. Dette blir utnyttet. Så å følge opp plikten til å forlate landet i praksis, viser seg å være en av de største utfordringene utlendingsforvaltningen står overfor. Det er dette som er mitt poeng! Det er lett å si ”det er bare å få dem ut”, men i mange tilfeller svært vanskelig å få til. Vi må intensivere arbeidet med returavtaler og tiltak må iverksettes for en mer effektiv og raskere returordning.

Det kan ikke være slik at man kan nekte å rette seg etter et vedtak, og likevel få oppholdstillatelse dersom man unndrar seg retur lenge nok. Da undergraves hele den regulerte innvandringen til Norge. Også tilliten til asylinstituttet vil bli svekket dersom man opplever at også de som ikke fyller vilkårene, får bli. Videre ville det være svært urettferdig overfor de som respekterer avslagsvedtaket og reiser hjem, dersom de som gjør det motsatte blir belønnet med oppholdstillatelse. Det er åpenbart at langt færre vil velge frivillig retur dersom det å motarbeide retur resulterer i en oppholdstillatelse. Videre kan såkalt regularisering føre til at asylsøkere uten beskyttelsesbehov oppfatter Norge som et særlig attraktivt land, og at det dermed kommer flere slike søkere. Dermed vil det på sikt trolig bli flere returnektere, ikke færre.

 

 

 

Å få et avslag på asylsøknad etter å ha investert masse i form av penger, krefter og fremtidshåp for å komme til Norge, kan oppleves som et enormt nederlag. Drømmer om en ny og bedre fremtid blir knust. Selv om man ikke fyller kravene for asyl, kan man ha personlig grunner og motiv til å forlate hjemlandet. Derfor er det ikke så vanskelig å forstå den enkelte som klamrer seg til et håp om at det likevel skal ordne seg til slutt. Alle og enhver forstår sikkert at det å få lovlig opphold i Norge kan oppleves som «det største her på jord» av mange.  Og nettopp dette gjør at mange blir i landet så lenge de kan, selv om man har fått avslag, i håp om at det ordner seg til slutt. Og det har det gjort – det ser vi på TV fra tid til annen.

Når er et avslag i en asylsak endelig? Systemet er slik at UDI behandler en asylsøknad i første instans. Blir det avslag der kan man klage og få saken prøvd hos Utlendingsnemnda (UNE). Hvis også UNE avslår, er saken endelig avgjort og søkeren har plikt til å forlate landet. Virkeligheten er også at noen faktisk får omgjort et endelig avslag. Det har bredt seg en oppfatning om at et endelig avslag ikke er endelig, men starten på en ny prosess. Noen tenker at det er da den virkelige ankeprosessen egentlig starter. Mange med endelig avslag har helt tydelig ikke tatt inn over seg hva det innebærer. Konsekvensene av dette er store. Tusenvis av mennesker oppholder seg fortsatt i mottak til tross for at de har et endelig avslag.

Mangen av sakene er da slik at en har klart å bli i Norge i mange år etter endelig vedtak om at en ikke får opphold i Norge er vedtatt. Kanskje får de barn mens de bor her? Kanskje har barna gått mange år i barnehage og skole og blitt «norske» på mange måter??

Min meining er at incentiva til å reise tilbake til hjemlandet er små. Etter avslag har man fortsatt rettigheter her i Norge. Norge må være det eneste landet i Europa som betaler for at de med avslag fortsatt skal være her. UDI har støtteordninger for dem som ikke har lovlig opphold i Norge, som har søknad om beskyttelse til behandling, eller har fått avslag på søknad om opphold og skal returnere til hjemlandet sitt (retur). De med avslag får fritt husrom, 1960.- pr voksen. 1390-2360 pr barn avhengig av alder, samt gratis barnehage og skole (vedtak om avslag skal ikke gå ut over barna).

I tillegg arrangeres det engelskkurs etc for de som har endelig avslag, slik at en kan lære seg språk og få arbeid i sitt hjemland. Slike ordninger virker mot sin hensikt. De med avslag blir værende mye lengre enn nødvendig når man får husrom, kostpenger, barnehage, skole, kurs etc. Når samfunnet att på til «premierer» de som har vært her «lenge nokk» med å innvilge opphold – grunnet barnas beste, ja da kan vi alle forstå at de gjør sitt ytterste for å være lengst mulig i Norge. At de med endelig avslag ikke reiser ut er kanskje den største utfordringen vi har i asylpolitikken. Derfor trengs det endringer.

Rundt en tredjedel av alle som for tiden bor i asylmottak har endelig avslag og dermed utreiseplikt. For UDI og politiet, og ikke minst på politisk nivå, er det høyt prioritet å få disse til å reise hjem, helst frivillig, men om nødvendig med tvang. Men det er ikke bare å sette dem på et fly, slik noen kanskje tror. En asylsøker kan smugles inn i Norge, men den norske stat kan ikke smugle dem tilbake til hjemlandet. De må ha reisedokumenter og returen må skje i ordnede former. For at tvangsretur skal kunne gjennomføres må myndighetene kjenne identiteten, og hjemlandets myndigheter må godkjenne returen. Mange land stiller krav til dokumentert identitet. I prinsippet har alle land plikt til å ta imot egne borgere, men ofte legges det store hindringer i veien, og noen land nekter enhver retur som ikke er frivillig. Dette blir utnyttet. Så å følge opp plikten til å forlate landet i praksis, viser seg å være en av de største utfordringene utlendingsforvaltningen står overfor. Det er lett å si ”det er bare å få dem ut”, men i mange tilfeller svært vanskelig å få til.

Mitt poeng er at vår ordninger er for «gode og lite motiverende» og tiltak må iverksettes for en mer effektiv og raskere returordning. Da må også vilkårene til asylsøkerne kunne vurderes.

 

 

Litt generelt og fakta

UDI (Utlendingsdirektoratet) skal sørge for regulert innvandring ved å behandle søknader om ulike typer oppholds- og arbeidstillatelse. UDI skal sikre flyktninger vern ved å behandle asylsøknader. Som faglig overordnet organ instruerer UDI politiet og utenriksstasjonene gjennom rundskriv. Direktoratet behandler de sakene utenrikstjenesten og politiet ikke har vedtaksmyndighet til å avgjøre, og de sakene der det er usikkert om tillatelse bør tildeles. UDI har til mål at norsk innvandrings- og flyktningpolitikk skal drives så effektivt, korrekt og hensynsfullt som mulig. Det er et mål som krever rask og rett behandling av alle innkomne søknader og god service overfor brukerne.

UNE (Utlendingsnemda) er eit frittståande domstolsliknande forvaltingsorgan som behandlar klagar på UDI-vedtak etter utlendingsloven og utlendingsforskriftene. Utlendingsnemnda er overordnet UDI som lovtolkende organ, og praksis i nemnda er retningsgivande for praksis i UDI.

Hovedoppgaver Politiets utlendingsenhet (PU): er å registrere asylsøkere, undersøke reiseruten til asylsøkeren, fastslå identitet, forebygge og sette i verk endelige avslag i asylsaker og koordinere og kvalitetssikre alle uttransporteringar fra Norge.

UDI skal sørge for at Norge har et robust og fleksibelt mottaksapparat med en kapasitet som er avhengig av hvor mange asylsøkere som kommer. Mottakssystemet må ivareta ulike gruppesammensetninger og individuelle behov. Å bo i mottak er frivillig, men det store flertallet velger å benytte seg av dette tilbudet.