Framtidens landbruk, med eller uten norsk bonde?

Norsk landbrukspolitikk er et hett tema for tiden. Det har vår landbruksminister Sylvia Listhaug bidratt til, og ikke minst deler av landbruket selv, med sine negative holdning til endringer. Landbruket har vært i konstant endring de siste 200 år, og mange har kjempet imot. Slik vil det også bli i tiden som kommer. Debatten om framtidens landbruk er ikke ferdig.

I Norge bruker vi økonomiske støtteordninger for å holde landbruket gående. Det er nødvendig, men ikke all støtte er like målrettet. Bland annet ble det i 2012 produsert 1,4 millioner liter geitemelk mer enn etterspørselen i landet skulle tilsi og 120 millioner liter av den ordinære melkeproduksjonen vår går til eksport i form av ost og andre meieriprodukt. Osten må vi også subsidiere for å bli kvitt, og kostnaden for denne eksporten er flere hundrede millioner kroner. Summen av importvern og økonomisk støtte er på hele 26 milliarder kroner for norske landbruksprodukt. Riksrevisjonen peker på at flere av støtteordningene virker kontra produktivt, og virker i direkte motstrid med andre støtteordninger.

For å holde våre husdyr med fôr måtte vi importere 528 000 tonn med fôrkorn i 2012. Norsk produksjon av korn ble på litt over 1 million tonn totalt grunnet en kald og våt sommer her i landet. Verdens totale produksjon av korn er på ca 2300 millioner tonn. Produksjonen kunne vært høyere med det var dårlige avlinger i USA og ved Svartehavet. Norges bidrag på 1 million tonn blir som ”lommerusk å regne” i verdens sammenheng.

Jeg har stor forståelse for de som frykter at reduserte tollmurer og mer internasjonal handel vil kunne medføre lavere norsk landbruksproduksjon. Norsk matvareproduksjon og matvareindustri er av stor betydning i Norge. Vi produserer mat for nær 180 milliarder inkl støtte og subsidie ordninger. Nær 90 000 nordmenn har sin jobb knytt til matvareproduksjonen. Markedsandelen for matvareindustrien har sunket de siste 20 år og er nå på 80%. Importen av mat nærmer seg årlig 30 milliarder og viser en stigende trend. Dette lover ikke godt for norske arbeidsplasser.

Innen havbruk produserer vi i Norge 36 millioner måltid hver dag som eksporteres. Verdien av sjømateksporten var alene hittil i år nådd opp i 55 milliarder kroner pr 5.desember 2013. Det er et potensial for å øke eksporten innen havbruk ytterligere. 

Norsk landbruk er viktig for sysselsetting i distriktene. Mange ser verdien med grønne enger, og velstelt dyrket mark. Jeg har også forståelse for de som mener at det er et mål at vi skal være selvforsynt med mat i størst mulig grad, men argumentasjonen som nyttes er heller tynn etter min mening. Etter min oppfatning er vi netto eksportører av mat, men vi er ikke selvforsynt med alle mulige produkt her i landet. Det kommer vi aldri til å bli, og bør heller ikke ha ambisjon om å bli det. Det er ikke alt vi har forutsetninger for å produsere her i Norge.

Blir norsk matvareproduksjon fra landbruket erstattet med importerte mat råvarer så vil også matvare industrien flytte ut etter kort tid. Dette er forståelig. ”Sardin i boks” produksjonen er for lengst flyttet ut, butikkene er fulle med halvsteikte danske rundstykker og brød. Norsk arbeidskraft er lite konkurransedyktig om vi ser på lønnskostnader. En flytting ut av landet kan fort skje med både pizza, skinke, ost og salatproduksjon dersom vi ikke har et landbruk i Norge, og en kompensasjon ordning for særnorske høye råvarekostnader til norsk matvareindustri. Det må vi også ha i fremtiden for at bonden skal få avsetning på sine produkt. 

Mitt store spørsmål er til hvilken pris og i hvilke omfang, skal vi, og må vi, ha et norsk landbruk og norsk matvareindustri. Hvilken konsekvens er vi villig til å akseptere? For meg handler det om hvordan kan vi som best kan sikre Norge sine interesser totalt sett. En ting er i hvert fall sikkert, Norsk landbruk kan ikke fortsette som nå. Da har vi ikke lengre et norsk landbruk om 50 år. Den norske produksjonen faller og importen øker. Å imøtekomme dette med ytterligere tollmurer og subsidier er ikke løsningen.

Norsk landbruk må bli mer lønnsomt og mindre avhengig av tollvern og statlige overføringer. Prisene på norske landbruksprodukt må ned mot svensk nivå for å være konkurransedyktig. Norsk landbruk kan fortone seg som et system som er avhengig av at forbrukerne ”tvinges” til å velge norsk mat med bruk av unødige høye tollmurer og importforbud på utenlandsk produserte varer, samtidig som statlige overføringer vokser for hvert år for å holde landbruket i gang. Et slikt system er etter min mening ikke levedyktig på lang sikt. Forskjellen i pris mellom norske og importerte varer kan ikke bli for stor.

Vi er et lite land, vi reiser mye, handelen over landegrensene er økende og ønsket. Vi hverken kan eller vil skjerme oss fra omverdenen. I Norge er vi helt avhengig av import av matvarer og andre produkt. Det er svært mange artikler og produkter som vi ikke kan produsere i Norge. Blant annet kaffe, vin, bananer, appelsiner osv osv. Vi er også helt avhengig av import av medisiner, flydeler, pc deler etc etc.

I tillegg er vi også svært avhengig av å eksportere varer og tjenester fra annen industri her i landet. For eksempel innen sjømat, olje og gass. Norge er helt avhengig av en velfungerende verdenshandel og en fungerende WTO avtale. For stor proteksjonisme innen landbruk, slår negativt ut for eksport av blant annet fiskeriprodukt. Et eksempel her er at bearbeidede produkt fra laksenæringen møter tollmurer i EU. Deler av norsk oppdrettsnæring har løst dette ved å etablere seg med oppdrett og foredlingsindustri i EU. Konsekvensen er tap av arbeidsplasser i Norge.
 

For å sikre Norsk landbruk, og et landbruk over hele landet må landbruket de-reguleres så langt det lar seg gjøre. Dette gjelder både innen eiendoms begrensninger, men også konsesjon og produksjons tak som må tilpasses de teknologiske løsninger som fins i landbruket og den innenlandske etterspørselen. Norsk landbruk skal styres fremtiden også.
Det må det. Den kvalitet og profesjonalitet og dyre-velferd vi har i norsk landbruk skal vi også ha i fremtiden. Bøndene må i større grad få drive med det den enkelte gård og landsdel har som fortrinn. Det sikrer landbruk over hele landet.

Kanaliseringpolitikken fra 1950 årene var rett da den ble innført. Den sikret at kjøtt og melkeproduksjonen ble henvist til areal som ikke var egnet til kornproduksjon. Denne politikken ”i sin fulle bredde” (kommentar 3.feb. se eksempel i kommentarfeltet under selve blogginnlegget fra Hordalend og Sogn) er i dag kanskje ikke den rette politikken for å sikre norsk landbruk. Den må vurderes sett i lys av hva som er det relevante trusselbildet for å sikre innbyggerne i landet mat, og hvor stor egenproduksjon av fôrkorn og annen mat vi egentlig trenger. (kommentar 3.feb en slik rissiko og sårbarhetsanalyse analyse er ikke utført) Det er godt mulig vi ikke trenger fôrkorn produksjon i Norge i det hele tatt. Da kunne bøndene fått kjøpt fôr til verdensmarkeds pris og vi ville fått lavere kostnader i Norge. Vi kunne også fått større gårder til både melk og kjøtt produksjon og nyttet de teknologiske stordriftmuligheter der vi i dag produserer noe fôrkorn. En liten justering av kanaliseringspolitikken kunne således vært til det beste både for landbruket og norsk matvareproduksjon på sikt. Dette er et kontorverst forslag, (og må nesten leses som et retorisk spørsmål) men det var også kanaliseringspolitikken på 50 talet. Det handler om å gjøre de beste vedtak for landet som helhet. Vi må tørre tenke nytt. Da vil alltid noen tape - og noen vinne.

En løsning i WTO innen landbruk om kort tid vil kanskje gi oss en løsning der det enkelte land skal kunne nytte sine konkurransefortrinn i verdenshandelen, uten å bli møtt med høye tollmurer slik vi i dag opplever. Blir så tilfelle, må kanaliseringspolitikken uansett vurderes for å sikre norsk landbruk i framtiden. Ordninger med statstøtte på opp mot 100 kr kiloen for fårekjøtt, og statstøtte til melkebønder med 5 melkekyr på opp mot 50 000 pr dyr  i de mest ekstreme tilfellene er ordninger som uansett må stå for fall etter min mening.

Et friere internasjonalt marked basert på tilbud og etterspørsel, og bedre utnytting av komparative fortrinn i ulike deler av verden, vil i større gard gi betydelig mer effektiv matvareproduksjon totalt sett. Både i Norge, men også i verden. De land i verden som i dag har store komparative fortrinn får på ingen måte nyttet sine produksjonsmuligheter fult ut i dag. Her har  rike land et stort ansvar for å videreutvikle og forbedre dagens system med handel med fattige land.

Det er stor usikkerhet i verden i dag, både i form av politisk risiko, men også klimatisk. Det er  vanskelig å forutse konsekvensene av dette. Hvert land må uansett vurdere sin egen risiko for matmangel. Det er likevel ikke rett å ikke nytte verden sitt potensial for økt matvareproduksjon ved å benytte ulike handels hindringer som hindrer fordelaktig produksjon i mange land. Uår og dårlige avlinger kan ramme alle. Også av den grunn er velfungerende verdenshandel viktig.

Hadde vi i Norge egentlig vært opptatt av å øke matvareproduksjonen i verden, så burde vi for lengst vært ute i verden med vår kapital og kunnskap innen landbruk, slik vi gjør i andre bransjer. Det er kun et fåtall norske bønder i utlandet. Mange land får ikke utnyttet sine produksjonsmuligheter grunnet mangel på kompetanse, teknologi og kapital. Også her har Norge en unik mulighet til å bidra, fremfor å skjerme oss for omverdenen.

Landbrukspolitikk er både interessant og spennende. Hvordan verden velger å løse sine utfordringer knytt til et forventet behov for vekst i verdens matvarebehov vil få betydning for den norske bonde. Det er ikke sikkert det er rett at vi i rike Norge skal bruke forholdsvis mye ressurser på å holde så mye ”utenlandsk produksjon” ute fra den norske matvaredisken som vi i dag gjør. Skal vi maksimere verdens matvareproduksjon må hvert land kunne ha fokus på å produsere det de har best forutsetning for å produsere. Dernest må vi være villige til å handle med hverandre uten unødige tollmurer slik vi gjør for andre viktige og vitale produkt. Det betyr likevel ikke at vi ikke skal ha landbruk i Norge. Det skal vi av viktige grunner som matvaretrygghet og beredskap. Den norske bonde er svært konkurransedyktig innen mange områder, men han har vært alt for politisk styrt. Bønder har vært dømt til å drive gård på en måte som  hindrer effektivitet og lønnsomhet. Det må vi gjøre noe med.

Ove Trellevik
Stortingsrepresentant (H)