Syria, finnes det en løsning?

I Syria foregår det daglige kamper. Vi ser det på TV hver dag. Over 9 millioner Syrere er drevet på flukt. Over 100 000 sivile er drept.
Vi spør oss alle hvorfor, og hvorfor kan ingen stanse konflikten. I denne bloggen kan du lese litt om mine refleksjoner rundt tette temaet.

 

 

Det hele startet med at Abraham som ville ofre Isak, og en av hans andre sønner som ble Muhammed sin favorittprofet.

Jødedommen, Kristendommen og Islam med sitt opphav fra Abraham, preger fortsatt både tro og kultur og handlingsmønster til en rekke troende mennesker verden over. Etterkommerne til Muhammed skilte lag, og er i dag representert ved det vi ser som sjiamuslimer og sunnimuslimer. Amortittene var bofaste i Syria, men ble fortrengt 1500 år f.Kr. Det Osmanske riket herjet i Syria i 400 år. Det tidligere Tyrkiske osmanske storriket strekte seg fra Balkan til langt inn i Midtøsten. Syria har blitt erobret av både romerne og araberne, og har et mangfold av etniske og religiøse grupper i dag.. Mye av det som skjer, og de beslutninger som blir tatt baseres på det historiske.

Hafes al-Assad ble valgt til president 1971 fra Baàth partiet. Det var et sunnimuslimsk opprør i 1982 som ble slått ned. Hafes al-Assad døde i 2000. Det var ingen i Syria til å overta tronen. Hans sønn Bashar al-Assad (dagens president) kom tilbake fra England for å overta tronen. Han var regnet som best egnet. Syria var en stat med bærende statsstruktur, basert på en politistats prinsipp. Den nye Assad hadde vestlig kunnskap og forståelse. Han startet en rekke reformer og moderniseringer i retning mot et mere vestlig samfunn og skapte forventninger blant sine innbyggere. Han åpnet på mange måter «Pandoras krukke».

Syria var allerede utviklet til en politistat av hans far. Dette fordi hans far måtte ha et autoritært styre for å kunne styre et land med så mange ulike mennesker og interesser. Han satt i «mindretall» og med sunnimuslimene i flertall. Demokrati er tilsynelatende et ukjent fenomen, og lite utviklet styresett i mange av de islamistiske land. Da opprøret kom i Syria var opprørerne overbevist om at vesten ville trå til å hjelpe de, slik vi gjorde i Libya. Det skjedde ikke. I Libya kunne en slå ut Gaddafi sine styrker fra luften. Det kan man ikke i Syria. Her ligner det mere på Afghanistan. I Syria trengs det minst en halv million soldater i mange år for å få sikret fred om det i det hele er mulig. Med de ressurser og nødvendigvis tap av liv er det trolig få land som vil ofre seg. Folket i Syria føler seg sveket av vesten.

FN sitt sikkerhetsråd sa nei to ganger til intervensjon. Russland og Kina vegrer seg for å intervenere i en stat med interne konflikter. (Ikke rart, de har jo en rekke interne konflikter selv) FN sitt mandat til intervensjon er først og fremst når stater er i krig med hverandre. Likevel, et FN mandat er hverken nødvendig for å engasjere seg i konflikten, eller tilstrekkelig for å løse konflikten.

Assad reagerte med hard hånd når opprøret startet. Han ble fordømt av vesten. Assad mener at vesten burde ha anerkjent han for de endringer som var startet. I ettertid kan en kanskje hevde at vesten burde prøvd å få til en forsoning mellom opprørene og Assad på et tidligere tidspunkt.. Han hadde med sitt regime også arbeidet mot de Islamistiske terrorgrupper.. Assad hadde et ønske om å modernisere Syria etter sin fars død.. Men i et land, og blant et folk som ikke aner hvordan et demokrati fungerer, og hvor sektene og religionene har vært i væpnet strid med hverandre i flere tusen år så er det ikke enkelt. USA støtter noen av opprørerne. Assad får støtte fra Russland i forsøket på å slå ned opprøret og kampene som foregår. USA støtter trolig andre. Iran støtter og finansierer Hizbollah grupper, Saudi-Arabia og Qatar støtter andre opprørsgrupper. Hvorfor? Jo, de vil ikke at vestens styresett med demokrati skal få utvikle seg i Midtøsten. Det truer deres egne regimer og deres makt. Det eneste de vill med vesten er handel. Selge olje og kjøpe det de selv ikke har. Demokratisk utvikling truer de som styrer disse landene. Derfor må heller ikke Assad sitt forsøk på vestlig tilnærming lykkes. Det kan spre seg til andre land og det må hindres for enhver pris. I Syria sloss Assad og hans folk for å overleve som styrende klasse. De bruker krigsressursene effektivt. De utfører krigshandlinger mot sivile, skoler og sykehus. Militære maktmidler brukes effektivt med stor skade. Vestlig moral, Genèvekonvensjonene og krigens folkerett er «fremmedord» blant de stridende i Syria. Derfor blir svært mange sivile rammet.

En kan spørre seg (retorisk ment) om FN har utspilt sin rolle? Det er seierherrene etter andre verdenskrig som fortsatt har vetorett i FN. Hva har det med dagens utfordringer i Syria, og verden forøvrig å gjøre? Hvorfor skulle de Islamske terrorgruppene i verden akseptere FN?

FN har liten mulighet til å skape fred internt i et land så lenge sikkerhetsrådet ikke vil, det samme med EU, USA sine muligheter er også synkende. Russisk innflytelse i regionen er derimot på vei opp. Russland sine analyser, og forslag for handtering av kjemiske stridsmidler har vist seg i ettertid å vært rett. I denne konflikten bør vi kanskje lytte mere til russerne?

Tilsynelatende er det få alternativ til løsning i Syria. Skal vesten engasjere seg militært må vi vite hvorfor, og hva vil oppnå, og hva konsekvensen av det militære engasjementet blir? Å kun bruke militære maktmidler løser ikke konflikten. For vesten ville det vært rimelig enkelt å fjerne Assad. Hva oppnår man med det? Det blir ingen fred med det. De stridende parter vil fortsette. Et engasjement som i Afghanistan ville måtte kreve store militære ressurser, oppbygging av infrastruktur og betydelig økonomiske tiltak for å bygge landet og det sivile samfunn. Det siste er å ikke å gjøre noe. La de stridende krige til de er ferdige. Det blir betydelig tap av sivile og blant de stridende. En slik krig vil trolig vare lenge.

Nøkkelen til fredelig løsning i regionen ligger trolig i Iran og i Saudi-Arabia. Disse landene må få en endret holdning til konflikten, og ikke finansiere krigen. Dette er trolig vanskelig, men Russland kan kanskje spille en rolle. Opprørene må samle seg og ha et felles mål, på den måten kan det kanskje skapes våpenhvile. Assad må trolig bli en del av fremtidig løsning for å få til en våpenhvile. Dette er vanskelig for mange å akseptere når vi ser de grusomme handlinger Assad og hans regime utfører mot sivile. Likevel, det finnes trolig få alternativ. Det vil ta mange år å få samfunnsendringene og holdningene på plass for å få et demokrati med menneskerettigheter til å fungere. Alternativt er at en «terrorgruppe» får styre. Uansett ingen god løsning når en må velge mellom «pest eller kolera». Herskere har mulighet til å styre. Alternativet er kaos når det ikke er en velfungerende opposisjon.

Foreløpig er dette en regional krise, men kan utvikle seg til en mere global krise fordi man i verden i dag ikke har «verktøy» som på en legitim og rasjonell måte kan skape fred. FN «fungerer ikke» for land med interne kriser, der ulike andre nasjoner har motstridende interesser i landet. Å endre mandatet til FN er heller ikke lett. Også her har seierherrene fra andre verdenskrig vetorett.

Skal man oppnå fred i Syria må blikket trolig rettes mot Riyadh og Teheran. Det som var ett studentopprør på grunn av at reformene til Assad gikk for sent, har utviklet seg til en slagmark for ulike Islam inspirerte aktivistgrupper og andre autoritære politistater som er villige til å kjempe for «seg og sitt» til siste sivile syrer er falt.

Ove