Muligheter og utfordringer for Norge i handelspolitikken

Tirsdag 19.januar var det debatt om globalisering og handel i Stortinget. Det var en viktig diskusjon om hvordan vi skal innrette handelspolitikken i en stadig mer globalisert verden med handel av varer og tjenester. 

Verden har i stor grad gått fra å være en selvbergingsøkonomi med handelshindringer til mer åpne markeder og en bytteøkonomi. Dette har gitt deltakende land i denne bytteøkonomien økt velferd. Hvert enkelt land har kunnet utnytte sine fortrinn. Gevinsten har vært bedre utnyttelse av ressurser, og det har gitt en økonomisk vekst for deltakende land.

Likevel, så er det fortsatt betydelig proteksjonisme i mange land som finner det formålstjenlig å beskytte sin egen industri i ulik grad, fremfor å utsette industrien for full konkurranse fra utlandet. Norge er et lite land med en åpen økonomi, og har således utfordringer med å opptre proteksjonistisk på mange områder. Vi har vært heldige og har hatt betydelige naturressurser som vi har kunnet eksportert, og vi har kunnet handlet varer tilbake som vi ikke har hatt like gode forutsetninger for å produsere selv.
Uten å fremme våres handelsinteresser offensivt og målrettet vil eksportindustrien l et lite land som Norge fort få utfordringer. 

I gode økonomisk tider betyr det kanskje ikke så mye, men når vi tar inn over oss konsekvensene fallet i oljeprisen har for norske arbeidsplasser, får annen eksport plutselig en helt annen verdi. Norske næringer trenger nye markeder, skal de gi oss samme velstand som oljenæringen har gjort. Det er også slik at handel og investeringer over landegrensene gir både markedsadgang, tilgang på kapital, kompetanse etc.

Her hjemme har sjømatnæringen vært offensiv og ønsker markedsadgang. Eksportverdien i 2015 var på 74,5 mld kroner, mens landbruket har vært mere defensivt og ønsker beskyttelse. De trenger fortsatt statsstøtte. Hvordan vi ønsker å innrette oss er et politisk valg. Tiden vi lever i med konsekvensen av fallet i oljepris har gjort spørsmålet om markedsadgang for sjømat viktigere. Norsk eksport av sjømat belastes med over to milliarder i toll, halvparten i EU. Den nylige vedtatte stortingsmeldingen om forutsigbar og bærekraftig vekst i Havbruksnæringen vil sette ytterligere press på toll utfordringer og behov for markedsadgang. Doha-runden som låg an til å gi betydelig lavere toll på sjømat er utsatt, og WTO suppleres i økende grad av bilaterale handelsavtaler mellom land.

For Norge sin del har vi valgt å forhandle flere våre frihandelsavtaler sammen med EFTA. Dette kan være en ulempe siden EFTA avtalene sin fremdrift ofte har en tilknytning til EU sine frihandelsavtaler. Vi mangler frihandelsavtaler med svært viktige økonomier som bl.a USA, Brasil, Japan og Australia.

Gjennom forhandlingene med EU ihht EØS avtalen oppnådde Norge tollfrihet og tollreduksjoner for en del fiskeprodukter i EU, særlig hvitfisk. Men for Sild, makrell, laks, reker og kamskjell ble det ikke gitt innrømmelser. For bearbeidede produkter som for eksempel røykelaks har en tollsats på 13%. Pelagisk fisk som for eksempel sild og makrell er tollsatsene svært høye. For sild er tollen på 20%.

De forhandlede kvotene inn til EU-markedet er generelt sett også for små og uforutsigbare til at norske virksomheter våger å satse på investeringer til bearbeiding her i Norge. Det har medført at en rekke selskaper har valgt å flytte aktiviteter ut av Norge, og inn i EU-markedet som følge av utfordringene med markedsadgang. Norge forblir således en råvareleverandør i dette markedet også.

Dersom næringslivet vårt ruster seg for internasjonal konkurranse, mener jeg vi må være villige til å forhandle rammebetingelser som gir vårt næringsliv den største mulighet til markedsadgang og tollfri handel uavhengig av EFTA prosessene, og av særnorske landbruksinteresser. Vi må være villige til å gi noe for å få noe tilbake!

Markedsadgang vil bidra til å sikre vår velferd, og skaper nye arbeidsplasser i en tid da hver arbeidsplass her hjemme teller mer og mer.

 

Ove