Plikter til besvær

Det pågår et ulmende kystopprør blant Ap sine tillitsvalgte i nord. Det er bred politisk enighet på Stortinget om at pliktene ikke fungerer etter sin hensikt. Regjeringen foreslo en liberalisering av pliktsystemet i Sjømatindustrimeldingen. Stortinget mente beslutningsgrunnlaget var mangelfullt, og ba om en ny utredning av saken. Nå foreligger utredningen, og regjeringen har gitt sin anbefaling til Stortinget. I Stortinget skal vi nå ta til med vårt arbeid.

I all hovedsak er forslaget fra regjeringen godt mottatt, men alle interessenter er mer eller mindre misfornøyd med hvordan de selv kommer ut av regjeringen sitt forslag. Det finnes ingen vinnere i en slik sak – bortsett fra samfunnet som helhet, som kan få ryddet opp i en ordning som aldri skulle vært innført. Høringsuttalelsene etter kommisjons rapport bekreftet at det var stor enighet om at pliktsystemet ikke fungerer.

Selv om det er bred enighet om at pliktene ikke fungerer vrir AP seg og signaliserer at løsningen ikke er slik regjeringen foreslår. Forstå det den som kan.  Det ser ut som om AP nokk en gang har trang til å fortrenge historien i denne saken, og hva som egentlig skjedde under Helga Pedersen sitt regime. Som fiskeriminister klarte hun det kunststykket som er opphavet til at vi i dag har denne utfordringen.  Noe av det første hun gjorde var å overstyre lovverket som tilsa at en reder kunne ha maksimalt fem trålkonsesjoner, og ga dispensasjon. Hun lot Røkke kjøpte seg opp til 26 konsesjoner på et øyeblikk og fikk hånd om nesten alle ferskfiskkonsesjoner til trålere i landet til en svært rimelig pris.  Helga Pedersen ga også grønt lys for at man kunne kjøpe seg fri fra leveringsforpliktelser i Sørvær for en slikk og ingenting, noe som har skapt presedens i slike saker. Røkke har nå solgt både kvoter og båter. Flere hevder at verdien av en trålkvote er opp mot 150 millioner kroner, og flere hevder at Finnmark selv har betalt prisen for denne feilslåtte politikken.  Helga Pedersen la nettopp grunnlaget for at denne utarmingen av fisk kunne skje. Dersom de AP mener avkortningen som regjeringen foreslår er for liten må de kunne forklare hvorfor Røkke skulle få dette så billig, og hvorfor andre nå skal betale så mye mere for AP sin feilslåtte politikk.

Enkelte har tatt til orde for at vi bør foreta en innstramming av pliktsystemet. Flere innstrammingsalternativer er utelukket på juridisk grunnlag. Forvaltningsloven stiller strenge krav for omgjøring av eksisterende vilkår til skade for fartøyeier.  Innstramminger vil også være krevende. For eksempel vil det å innføre krav om at fisken som tilbys skal være fersk tvinge aktørene til å legge om sin driftsform, og man må se for seg at trålerne i mye større grad vil måtte fangste i hovedsesongene. Dette vil bidra til å ytterligere forsterke sesongsvingningene i fangstmønsteret og utfordringen til landindustrien. Og å stramme inn aktivitetsplikten, når driften allerede er ineffektiv og ulønnsom, vil forsterke dagens problemer og er ikke økonomisk bærekraftig. Innstramminger av pliktene innebærer rett og slett en lite fornuftig anvendelse av samfunnets ressurser og er ikke en fremtidsrettet løsning.

Regjeringen foreslår at tilbudsplikten avvikles mot et samlet vederlag fra næringen på 100 millioner kroner. Byrden som følger av tilbudsplikten er begrenset, og den varierer mellom de ulike aktørene. Det vil derfor være krevende å fastsette en riktig avkortningssats for de mange og varierte leveringsvilkårene, og således vil det være vanskelig å gjennomføre i praksis. Frivillig utkjøp vil i større grad være gjennomførbart, samtidig som en kompensasjon vil gjøre avviklingen mer legitim for kystsamfunn og samfunnet for øvrig.

Bearbeidingsplikten er knyttet til tilbudsplikten og vil falle bort dersom denne avvikles. Regjeringen mener, uavhengig av hva som skjer med tilbudsplikten, at bearbeidingsplikten ikke er et egnet virkemiddel for å sikre at råstoff bearbeides og foreslår å avvikle denne plikten uten noen form for kompensasjon. Dette er i tråd med Sjømatindustrimeldingens konklusjon, ekspertgruppens tilrådning og næringens høringsuttalelser.

Aktivitetsplikten påligger i dag ett selskap, Havfisk ASA, og påvirker også selskapet som driver Havfisks anlegg, Norway Seafoods. Aktivitetsplikten hindrer selskapene å innrette sin produksjon slik de selv ønsker, og opp mot markedet sitt behov.  Samtidig sikrer aktivitetsplikten en viss sysselsetting i de lokalsamfunnene som har et anlegg med aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten bør derfor ikke fjernes uten noen form for kompensasjon til kystsamfunnene.

Regjeringen foreslår at aktivitetsplikten avvikles mot en tvangsmessig avkortning av kvoter. Bortfall av aktivitetsplikten vil realisere betydelige verdier for Havfisk og rederiet må yte en kompensasjon som er forholdsmessig mht. gevinsten selskapet oppnår. Anslag departementet har innhentet tilsier at en avkortning på 20% fremstår som rimelig.  Rapporten som er utarbeidet etter stortinget sitt vedtak foreslår minst 15%. Det avkortede kvantum foreslåes omfordeles til kystflåten under 15 meter i de tre nordligste fylkene. Dette vil i mye større grad komme kystsamfunnene til gode. At kystfiskere får mer kvote vil gjøre at det kommer råstoff til flere landanlegg i nord. På denne måten vil avviklingen av aktivitetsplikten tilgodese de områder pliktene opprinnelig var ment å tilgodese.

Gjentatte diskusjoner om pliktsystemet skaper usikkerhet om fremtidens rammebetingelser og utfordringer for å få til ønsket omstilling, innovasjon og verdiskaping. Samlet sett bidrar pliktene til en mindre gunstig ressursbruk og redusert samlet verdiskaping. Samfunnets nytte ved pliktene synes svært begrenset. Pliktene er et utdatert næringspolitisk virkemiddel. For å styrke konkurransekraften og omstillingsevnen til næringen, er det nødvendig med rammevilkår som legger til rette for fleksibilitet og innovasjon for møte konkurranse og kundekrav.

 

Ove Trellevik

Stortingsrepresentant (H)

Medlem næringskomiteen