Småkommunene må også urbaniseres

På tross av 60 år med aktiv distriktspolitikk, har den ikke fått folk til bli boende i småkommunene. Nå bor over 80 prosent av den norske befolkningen i tettsteder og byer.

Er det kanskje på tide å sørge for at folk får det de trenger for å bli boende utenfor de største byene?

Norge har opplevd en kyst- og bygdeurbanisering som mange fortsatt vil bekjempe. Senterpartiet kjemper med nebb og klør mot det de så enkelt kaller sentralisering. Dette er visstnok noe regjeringen bedriver i stor skala for å få alle til å flytte til en stor kommune.

Men er fremveksten av tettsteder og småbyer noe vi virkelig bør bekjempe? Kan det være at dette skjer fordi folk faktisk ønsker det?

Primærnæringene i distriktene er rasjonalisert, mekanisert og automatisert. Vi har gått fra at 118.000 av arbeidsstyrken var fiskere i 1946, til vel 11.000 i dag.

Antall bønder er også redusert fra cirka 154 000 landbruksbedrifter i 1969 til dagens cirka 39 000. Dette i seg selv er en forklaring på at det nå bor færre på bygdene. I takt med rasjonaliseringen i primærnæringene, utviklingen av velferdssamfunnet og høyere utdanningsnivå, bosetter vi oss der det er arbeid å få.

I dag tar svært mange høyere utdanning, og når man først har tatt en utdanning, ønsker man også å bruke sin kompetanse. Såkalte kompetansearbeidsplasser finner man i større grad i tettsteder og i byene.

Vekst i distriktene skjer derfor når det skapes jobber det er mulig å bruke utdanningen sin på. Mange bedrifter sliter med å tiltrekke seg rett kompetanse. Derfor er det naturlig at bedriftene ofte etablerer seg der det er kvalifisert arbeidskraft å få.

De aller fleste vil også bo et sted der det finnes butikker, skole, svømmehall og kafeer – kort sagt, steder der man ikke må kjøre så langt for å handle eller finne på noe spennende.De aller fleste av oss liker også at det finnes andre folk i nærmiljøet, både faglig og sosialt. Mange steder trenger en viss grad av urbanisering, for å være attraktive lokalsamfunn der unge ønsker å etablere seg.

Vi har allerede svært mange attraktive tettsteder og småbyer, for eksempel Førde, Måløy, Gloppen, Voss, Odda og Leirvik. I Bekkjarvik og på Storebø i Austevoll kommune pågår det også en form for kysturbanisering, som tiltrekker seg både næringsliv og nye innbyggere. Hva er da galt med at disse tettstedene og småbyene blir enda mer attraktive og vokser enda mer? Er det ikke bedre at disse får vekst og utvikling, og ikke bare de fire-fem største byene?

Kyst- og bygdeurbaniseringen er avgjørende for at Distrikts-Norge skal få til vekst og utvikling. På slike steder oppstår det også viktig kunnskapsflyt mellom folk. Sterkere fagmiljøer bidrar både til at næringer vokser og innbyggerne får bedre og mer tilpassede tjenester. Dette er også viktig for innovasjon og nyetableringer i næringslivet. 

Distriktene har allerede svært mange fortrinn som må utnyttes bedre. Naturressursene er ekstremt viktige for fortsatt velstand og velferd, men som alle de vellykkede tettstedene og distriktsbyene i Norge viser oss: Sentralisering og urbanisering er ikke et problem, det er en del av løsningen.

Fisken skal fortsatt fiskes på havet og landes langs kysten. Vannkraften må fortsatt produseres der fossefallene er, og gode bygdesamfunn er viktig for drift og vedlikehold av slike anlegg. Landbruket må være der det er god matjord.Vi trenger etter mitt skjønn mindre reguleringer fra myndighetene. Større selvråderett og selvbestemmelse for både kommuner, næringsliv – og ikke minst for dem som bor i distriktene.

Paradoksalt nok stemmer både Sp og Ap imot regjeringens forslag til å styrke det lokale selvstyret, eksempelvis liberaliseringen av Plan- og bygningsloven i 2016. Kanskje mener disse partiene at fornuften er bedre hos dem som styrer i direktorater og etater i Oslo, enn hos innbyggerne som vet hvor skoen egentlig trykker?