Høring nye planretningslinjer for strandsoinen

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legger frem forslag til reviderte statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. Høringsfrist er 1. september.

Strandsonen er av stor betydning for både innbyggere og næringsliv, og kommunene har et stort ansvar for å sikre en bærekraftig forvaltning av den.

De siste 50 årene har det vært forbudt å bygge i 100-metersbeltet langs sjøen. Kommunene kan likevel planlegge for utbygging dersom de tar særlige hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og allmenne interesser.

For snart ti år siden fikk vi de første statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen. Disse gir føringer for hvordan det kan legges til rette for en bærekraftig lokal utvikling tilpasset de ulike forholdene langs kysten.

Vi har fått tilbakemelding om at dagens retningslinjer virker unødvendig kompliserte. Vi kommer derfor med forslag til reviderte retningslinjer som er forkortet og forenklet, og som vil være enklere å bruke for kommunene.

I forslaget deler vi fortsatt landet inn i tre soner, hvor sone 1 utgjør områder med høyt utbyggingspress, som Oslofjorden, mens sone 3 er distriktsområder med lavt utbyggingspress.

 De strenge reglene i pressområdene videreføres. Samtidig legger vi opp til mer fleksibilitet der det er lite utbyggingspress på strandsonen. De nye retningslinjene har en sterkere distriktsprofil.

Vi vil gi distriktskommunene større muligheter til å legge til rette for næringsutvikling og bosetting langs kysten. Behovet for arbeidsplasser, f.eks. satsing på reiseliv og turisme, skal tillegges vekt når kommunene utarbeider planer.

Den lange kystlinjen vår er en av Norges fremste ressurser, og mange næringer er avhengig av nærhet til sjøen. Derfor vil utbygginger som bidrar til flere distriktsarbeidsplasser og økt bosetning få større muligheter til å vinne fram. Samtidig er verdien av strandsonen for lokalbefolkning og reiselivet stort, og må avveies mot ulike utbyggingsinteresser.

Vi vil med andre ord gi mer frihet til å planlegge for bygging i sone 3 og i utkantområder i sone 2, som omfatter Sørlandskysten og bynære deler av strandsonen i Rogaland, Hordaland og Trondheimsfjorden. Innenfor distriktskommunene er det også flere byer og tettsteder der det er viktig å bevare strandsonen til rekreasjon. Samtidig skal behovet for fortetting og byutvikling tillegges vekt.

Omkring 70 prosent av strandsonen langs kysten i Norge er åpen og tilgjengelig for opphold og ferdsel, men i indre Oslofjord er tallet omkring 30 prosent. Forskjellene i landet er store, og utbyggingspresset varierer mye.  Oslofjordregionen har mye nedbygd strandsone og et stort utbyggingspress. Her vil vi derfor opprettholde strenge retningslinjer.

Oppdelingen i tre soner er grovmasket, og den viktigste differensieringen skjer gjennom kommunal planlegging. I høringen ber vi derfor kommunene om en tilbakemelding på hvordan de vurderer sin soneplassering.  Det er også viktig at kommunene følger opp ulovlig bygging i strandsonen, slik vi har sett eksempler på i media den siste tiden.

Mange kommuner har stor variasjon i arealbruken i strandsonen innenfor kommunens grenser. Den viktigste differensieringen skjer derfor gjennom kommunal planlegging. Kommunale planer vil være konkrete og mer lokalt tilpasset. Oppdaterte planer er det viktigste verktøyet for å begrense behovet for dispensasjoner.

Fordi noen distriktskommuner i sone 3 har slått seg sammen med bykommuner i sone 2, kan de nye kommunene få to soner innenfor nye kommunegrenser. Vi har valgt å opprettholde denne sonedelingen, fordi den gjenspeiler variasjonene i strandsonen bedre enn om den nye kommune skulle plasseres i én sone. Dette skal ikke få uheldige utslag, siden kommunene selv uansett differensierer arealbruken i sine arealplaner. Etter en tids virke vil vi kunne vurdere om dette fungerer hensiktsmessig.

En god strandsoneforvaltning bidrar til å følge opp flere av FNs bærekraftmål. Det gjelder blant annet mål 14 om bevaring og bruk av hav- og marine ressurser og mål 15 om forvaltning av økosystemer og skog og å trygge artsmangfoldet. Også mål 3 om god helse, mål 8 om anstendig arbeid og økonomisk vekst og mål 11 om bærekraftige byer og samfunn er viktige i strandsoneforvaltningen. 

Kort om de ulike sonene

Sone 1: Kommunene som hører under Oslofjordregionen har over lengre tid hatt et stort utbyggingspress, og de fleste kommunene har en god planavklaring gjennom kommuneplaner og reguleringsplaner.

Sone 2: Sørlandskysten og bynære deler av strandsonen i Rogaland, Hordaland og Trondheimsfjorden er områder med utbyggingspress og er derfor plassert i sone 2. Det er store variasjoner, og i noen kommuner vil det bare være deler av kommunen som er attraktive for utbygging. I disse delene er det stilt noe strengere krav til plankrav og vurderinger enn i områdene med mindre press.

Sone 3: Øvrige kommuner er plassert i sone 3, fordi det generelt er lite utbyggingspress. Det er i denne sonen de fleste distriktskommunene befinner seg, og der det er gjort endringer som tydeliggjør at kommunene har et relativt stort handlingsrom.

I alle sonene er det presisert at oppdaterte kommuneplaner er viktig, og at lovens krav til særlige hensyn i strandsonen må følges.

Tydeliggjøring av retningslinjene

I evalueringen av eksisterende retningslinjer fremgikk det at de kan være vanskelige å forstå. Dette kan gi inntrykk av at det er mindre handlingsrom for kommunene enn det som var meningen. Forenklingen og tydeliggjøringen av retningslinjene vil rette opp dette. Det skal også være tydelig at retningslinjene er et verktøy for å hjelpe kommunene til å bruke sitt handlingsrom, og at det er de kommunale planene som sørger for lokal differensiering.

Ved spørsmål om dispensasjon

Endringer i dispensasjonsbestemmelsen vil gjøre det lettere å unngå uheldige utslag av regelverket. Plan- og bygningslovens bestemmelser om dispensasjon skal fungere som en sikkerhet mot uheldige utslag av regelverket. Det er foreslått å gjøre endringer i lovens dispensasjonsbestemmelse som skal gjøre det enklere å få innvilget dispensasjon for tiltak som ikke berører nasjonale interesser. Retningslinjene gjelder også for dispensasjonssaker.