Hvem skal ta regningen for Arbeiderpartiets velferdskutt?

Hvorfor skal det offentlige ha monopol på velferdstjenester? Dersom vi mister evnen til å tenke nytt og være innovative på velferdstjenestene, vil tjenestene bli både dårligere og dyrere.  

I Norge slår vi ring rundt velferdsstaten. Den skal redusere forskjeller, sørge for like muligheter og den skal gi et grunnleggende, godt og trygt sikkerhetsnett. Velferdsstaten handler om å ha et politi som er tilstede, en lærer som gir trygghet til elvene, og sykepleiere på sykehjemmet. Velferdsstaten fungerer fordi tilliten er høy, Nordmenn betaler skatt fordi vi vet at sikkerheten er der hvis vi skulle trenge dem. Førstelinje tjenesten viste seg fra sitt beste under Koronaepidemien. Hva skjer med tilliten og velferdssamfunnet, når tjenestene blir dyrere og kvaliteten dårligere? Det er realiteten når Maasrud Gharahkhanis, og Arbeiderpartiet erklærer krig mot ulike velfredsaktører. De ønsker et strammere grep for et statligmonopol. For Høyre handler velferdssamfunnet om det trygge sikkerhetsnettet som bygger muligheter, Ikke ideologiske blindspor

Jernbanereformen gjør at vi sparer 900 millioner kroner i året, og gir oss flere avganger og flere sovekupeer. Nye Veier AS, som bygger enklere og bedre, gjør at vi sparer 20 milliarder kroner de neste 10 årene. Det er god næringspolitikk og distriktspolitikk, samt skaper trygge veier. ABE-reformen gjør at vi sparer 1.7 milliarder kroner i året, fordi vi klarer å utnytte skattekronene til fellesskapets beste. En rapport fra Agenda Kaupang, som er basert på SSB-tall, viser at det offentlige i 2017 sparte 2,44 milliarder kroner ved å benytte private barnehager. Det samlede beløpet de siste 10 årene er 22,8 milliarder. Det er ingenting som skulle tilsi at barn eller foreldre er mindre fornøyd med private og ideelle barnehager enn de offentlige.

  

Arbeiderpartiets krig mot «markedstenkning» i offentlig sektor er feilslått. De bruker en retorikk som antyder at Norge verken har en sterk velferdsstat eller sikkerhetsnett. Ethvert forsøk på mer effektiv organisering, nytenkning og innovasjon, blir sett på som en svekkelse, når det i realiteten vil føre til en bedre forvaltning som verner om samfunnskontrakten til fellesskapets beste.

Arbeiderpartiet havner i et gammeldags og vel merkelig stampe, når hvilken logo som står på toget til Hamar fra Oslo er viktigere enn kvalitet, pris og hyppighet. Det er tydeligvis mer viktig at alle sykehjem og barnehager er offentlige, selv om private og ideelle aktører leverer det samme eller ofte et bedre tilbud. Når vi vet at kommunene sparer milliarder på mangfoldet av private, offentlige og ideelle barnehager, hvorfor skal Arbeiderpartiet kjempe imot? Skal krigen mot andre aktører enn det offentlige gå utover helsesøster på skolene, antall sykehjemsplasser, eller en styrket rusomsorg.

Prislappen på velferden blir dyrere og dårligere med Arbeiderpartiet, og det går utover de som trenger sikkerhetsnettet aller mest. Det gjør også noe med tilliten i samfunnet, når skatten vi betaler ikke forvaltes etter best mulig evne for å kunne gi det beste tilbudet.