SVs naive asylvirkelighet

SVs Karin Andersen skrev nylig et innlegg der hun som vanlig rakker ned på sine politiske konkurrenter med beskyldninger om manglende forståelse av solidaritet. SV synes tydeligvis det er viktigere å diskutere antall flyktninger til Norge enn å sørge for hjelpe flest mulig av dem som trenger hjelpen mest. 

Høyre er nå i gang med å lage nytt stortingsprogram. Vi har til nå ment av antallet flyktninger vi tar imot skal baseres på i hvilken grad integreringen lykkes. Etter min mening har vi ikke lykkes godt nok med integreringen. Samtidig ser vi en verden med økende migrasjon og et økende behov for bistand. 

Derfor mener jeg at asyl- og flyktningpolitikken bør legges radikalt om. Millioner av flyktninger har behov for hjelp der de befinner seg. Koronaviruset har fått konsekvenser for millioner av flyktninger. De lever under elendige forhold. 

Her hjemme fungerer den økonomiske integreringen av flyktninger for dårlig. Vi bruker store ressurser på integrering og flyktningers livsopphold. Fra Brochmann II-utvalget og SSB kan vi utlede at hver flyktning har en livsløpskostnad på 15-20 millioner kroner pr. person. Ved å ta imot 3000 flyktninger i året gir dette en årlig kostnad på ca. 50 milliarder kroner.  

Dette betyr at økonomisk integrering er svært utfordrende og krevende. En annen SSB-rapport som tar for seg barnefattigdom i Norge, underbygger dette. Tallene viser at vi må bli bedre på integreringspolitikk. De viser også at flere innvandrere gir økte forskjeller og mer fattigdom. Innvandrere er dessverre overrepresentert i voldsstatistikkene i Oslo og ekstrem islam regnes av PST som den største terrortrusselen i Norge.  

 Altfor få flyktninger har forutsetninger for å enkelt kunne integreres i et høykostland som Norge. Derfor tar integreringen tid og krever mye ressurser. Det er derfor god grunn til at Stortinget bør vedta regjeringens forslag til integreringslov. Den nye loven skal bidra til mer målrettet kvalifisering inn i yrkeslivet. Inntil vi lykkes bedre med integreringen, mener jeg at vi ikke bør ta imot flere kvoteflyktninger. 

Omfanget av asylsøknader kan ikke kontrolleres i samme grad som antall kvoteflyktninger. Norge er det landet i Europa som har tatt imot flest kvoteflyktninger. Om vi en periode stopper mottak av flyktninger, og strammer inn asylretten til kun å gi midlertidig beskyttelse slik asylretten gir oss muligheter til, vil vi i større grad kunne hjelpe til i migrantenes nærområder.  

FNs utviklingsprogram (UNDP) publiserte nylig en rapport om at mange båtmigranter fra Afrika legger på flukt uten å ha reelle beskyttelsesbehov. Omfanget av dette må reduseres.  

Når SV kun vil diskutere om det er 100, 1000 eller 5000 kvoteflyktninger som er det rette nivået, blir det egentlig en rent følelsesstyrt debatt om å kjøpe seg god samvittighet. Høyre ønsker en debatt om hvordan ressurser best kan nyttes, slik at vi kan hjelpe flest mulig sårbare mennesker – uansett hvor de måtte befinne seg. Det er å vise internasjonal solidaritet i praksis.