Tragiske scener fra flyktningeleirer i Hellas, men Aps vingling hjelper ingen

Norge har et moralsk ansvar overfor verdens 79,5 millioner flyktninger. Regjeringen, med Høyre i spissen, tar dette ansvaret.

Dette innlegget er tidligere publisert i Dagbladet

Av disse er 1,4 millioner kvoteflyktninger som FN ber om relokalisering for. Spørsmålene vi må stille oss er hvordan kan vi bidra til at flyktningene får det bedre? Hvordan blir det færre flyktninger i verden? Og hvordan kan de 1,4 millioner flyktningene med størst behov bli relokalisert på best mulig måte?

Det er flere dilemmaer vi står overfor når det gjelder migrasjon. For de fleste er det åpenbart at 80 millioner mennesker ikke kan komme hverken til Norge eller Europa. De aller fleste må bli i sine nærområder. Norge er et rikt land, og vi kan og skal hjelpe. Kommunene får dekket sine integreringskostnader, men det koster veldig mye. Vi bruker milliarder her hjemme i Norge. Derfor må vi ta stilling til om det er det som er det rette? Bidrar det til å redusere migrantstrømmen?

Diskusjonen om å ta imot 50, 100 eller 5000 migranter er det rette, er nok ofte egentlig en diskusjon om hva ens egne følelser sier. Så lenge migrantene opplever at livet i Europa er innen rekkevidde, vil det alltid være stort press ved flere landegrenser enn nødvendig. Og jo bedre løsning migrantene kan oppnå, jo flere vil velge migrasjon. Svært mange av migrantene i Hellas har ikke reelle behov for å komme til Europa. Hellas står heller ikke på listen over de 64 land FN mener en bør prioritere å hente flyktninger fra.

Vi bidrar til å redusere antall flyktninger
Verdens flyktninger, vertslandene og de økonomiske giverlandene ville vært best tjent med en stabil og forutsigbar asyl- og flyktningpolitikk som over tid reduserer antall flyktninger. Den bør ikke oppmuntre til migrasjon over landegrenser i de tilfellene det ikke er nødvendig for å redde liv. For å få til dette trenger vi internasjonalt samarbeid, og ikke «engangspolitikk» og politisk slalåmkjøring påvirket av medienes overskrifter.

Aps slalåmkjøring i asyl- og innvandringspolitikken har vært en selsom opplevelse. Før asylkrisen på Storskog i 2015 ville Støre ha 10 000 flyktninger til Norge. Når krisen var et faktum ville Ap ha direktefly til Kabul, til tross for at flyktningene mente de ble invitert til landet, uavhengig av om de faktisk hadde beskyttelsesbehov. Ikke min feil, sa Støre den gangen.

Så ville Støre ha strengere asyl og flyktningpolitikk, og kvoteflyktninger skulle prioriteres. Aps Gharahkhani ønsket seg asylbehandling i Afrika. Støre, nå må du bruke hjertet, sa gamle Ap-veteraner. Heller ikke på innsiden av Ap er alle imponert over denne vinglingen, og SV bruker muligheten til å utfordre AP.  Men Støre sa nei og utløste et internt ordføreropprør som ikke førte frem.

Jeg er derfor nå svært overrasket når Ap nå vil prioritere å hente asylsøkere fremfor kvoteflyktninger, slik Aps landsmøte har bestemt, og i tillegg mener at 50 asylsøkere ikke er nok. Støre vil heller ikke si hvor mange asylsøkere de vil prioritere i stedet for FN-kvoteflyktninger.

Høyres ønske er at vi selvfølgelig skal hjelpe, men vi må hjelpe der nøden er størst, og der våre ressurser får mest effekt. Det er kun slik vi kan redusere antall flyktninger i verden. Det er det som er målet. Det burde også være Aps mål, men de vingler, og få skjønner hva de egentlig vil.