Ny utredning om distriktspolitikk viser at Høyres politikk virker

 

 

Distriktsnæringsutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 27. september 2019 for å vurdere næringslivets betydning for levende og bærekraftige lokalsamfunn. 

Utvalget ble bedt om å beskrive hva god lokal og regional næringspolitikk er og synliggjøre hva som fremmer eller hemmer lønnsom næringsvirksomhet i distriktene. Hensikten med utvalget var å utrede næringslivets betydning for å nå distriktspolitiske mål. Næringslivet er avgjørende, og det er tydelig at regjeringen sin politikk virker. 

Hele rapporten kan leses her  Distriktsnæringsutvalgets utredning NOU2020:12. 

Her følger et resyme:

Utvalget ble bedt om å beskrive næringslivets utvikling, verdiskaping, sysselsetting og skatteinntekter i ulike deler av landet. Videre skulle utvalget beskrive hvilke næringer som er viktige for ulike deler av Distrikts-Norge, og på hvilken måte de er viktige. I tillegg ble utvalget bedt om å kartlegge betydningen for næringslivet i distriktene av å være del av nasjonale og internasjonale verdikjeder.

Utvalget skulle også drøfte hvordan det best mulig kan legges til rette for at bærekraftig utnytting av naturressursene også gir positive virkninger for lokalsamfunnene.

Befolkningsutvikling i distriktene

Befolkningsveksten har vært sterkere i sentrale strøk enn distriktene i mange tiår. De siste 20 årene er det en entydig sammenheng mellom sentralitetsnivå og befolkningsvekst. Netto utflytting i tidligere perioder har ført til at distriktene for ti år siden hadde en høyere andel eldre og lavere andel kvinner i fødedyktig alder.

Nettoflyttingen fra distrikter til sentrale strøk er likevel høyrere enn hva som lar seg forklare ut fra tilgang på arbeidsplasser. Det tyder på at flyttingen til sentrale områder særlig skyldes folks bostedspreferanser. Flyttestrømmen fra distrikt til sentrale områder er klart sterkest blant unge aldersgrupper.

Sysselsetting i distriktene

Utvalgets analyser viser imidlertid at den tilsynelatende lave sysselsettingsandelen i distriktskommunene utelukkende skyldes befolkningens aldersfordeling. Gitt befolkningens alders- og kjønnsfordeling i distriktskommunene, er sysselsettingsandelen litt høyere i distriktskommunene enn i resten av landet.

Næringslivet i distriktene

Utvalget har analysert næringsstrukturen i Norge med utgangspunkt i sentralitetsklasser. Forskjellene i næringsstruktur mellom distriktene og sentrale strøk har blitt sterkere siden 2000. Næringslivet i distriktene har blitt mer spesialisert og har en større andel sysselsatte innenfor primærnæringer som landbruk, fiskeri og havbruk og deler av industrien. Videre omtales industri, mineralnæringen, landbruk, fiskeri og havbruk og reiseliv.

Kommunene på sentralitetsnivå 6 har en stor andel primærnæringer som fiskeri, havbruk, og landbruk, i tillegg til el-produksjon, næringsmiddelindustri (som i stor grad er knyttet til foredling av produksjon fra primærnæringene), prosessindustri, verkstedsindustri, bygg og anlegg og overnatting. Kommunal sektor har også blitt relativt sett viktigere for kommuner på sentralitetsnivå 6.

Næringsstrukturen i sentralitetsklasse 5 er relativt lik næringsstrukturen i sentralitetsklasse 6. De samme næringene dominerer, men næringsstrukturen er mindre spesialisert enn i sentralitetsklasse 6. Det vil si at andelen arbeidsplasser i disse næringene relativt til andelen arbeidsplasser næringene har i hele landet, er høyere i sentralitetsklasse 6 enn i sentralitetsklasse 5.

Kommunene i sentralitetsklasse 4 har et større befolkningsgrunnlag enn klasse 5 og 6 til sammen. Primærnæringer, industri og kraftproduksjon i sentralitetsklasse 4 er større enn landsgjennomsnittet, mens de fleste tjenestenæringene er mindre.

Veksten i verdiskaping i perioden 2010–2018 står i kontrast til utviklingen i antall arbeidsplasser i kommunene i sentralitetsklassene 5 og 6. Av alle sentralitetsklasser er det næringslivet i kommunene i klasse 5 og 6 som har hatt klart sterkest vekst i verdiskaping mellom 2010 og 2018. Den viktigste årsaken til dette er vekst i næringer som fiskeri, havbruk og el-produksjon. Veksten i verdiskaping i sentralitetsklasse 4 har vært omtrent på samme nivå som landsgjennomsnittet.

Koronakrisen og distriktene

Utvalget har analysert koronakrisens umiddelbare konsekvenser for norsk og internasjonal økonomi. Generelt er bedrifter i sentrale strøk rammet hardere av krisen enn bedrifter i distriktene. Før koronakrisen var arbeidsledigheten ganske lik i kommunene i de ulike sentralitetsklassene. I slutten av juli var det en klar tendens at ledigheten er høyere i sentrale strøk enn i distriktene, selv om enkelte distriktskommuner er rammet svært hardt. Ledigheten er generelt høyere i de mest sentrale kommunene, og ledigheten har også økt mest i disse kommunene.

Rammevilkår for næringslivet i distriktene

Utvalget har gitt en bred omtale av flere forhold som bidrar til å hemme eller fremme næringslivet i distriktene. I tillegg har utvalget valgt å trekke frem enkelte rammevilkår som anses å ha særlig stor innvirkning på lønnsom og bærekraftig næringsutvikling i Distrikts-Norge. Dette er bl.a. basert på innspill utvalget har mottatt.

Ifølge utvalget møter næringslivet i hele landet kompetanseutfordringer, men det er flere forhold som gjør at utfordringene er særlig fremtredende i distriktsnæringslivet. Disse knytter seg til den demografiske utviklingen, at næringsmiljøene er små og sårbare, begrenset kompetanseutviklingstilbud og digital infrastruktur.

Utvalget viser til studier som hevder at rundt 70 prosent blir værende i regionen der de har gjennomført studiene. Det hevdes også at samhandling mellom næringslivet og universitets- og høyskolesektoren er av stor betydning for regional og nasjonal verdiskaping. Blant utvalgets forslag er at det bør innføres insentiver for å etablere flercampusmodeller og en desentralisert studiestedstruktur og opplæring.

Differensiert arbeidsgiveravgift er det mest omfattende distriktspolitiske virkemiddelet i Norge. Utvalget viser til at ordningen har positiv effekt på sysselsettingen i distriktene, og at den bør videreføres

Omstilling i næringslivet som følge av klima- og miljøutfordringer blir stadig mer nødvendig. Utvalget mener at Norge står godt rustet til grønn omstilling. Samtidig gjør næringsstrukturen i distriktene at kostnadene trolig blir større enn i mer sentrale områder, Det er derfor viktig å finne løsninger som gjør at distriktsnæringslivet ikke får en uforholdsmessig stor andel av byrdene av kostbare utslippskutt.

Velfungerende transportinfrastruktur gir næringslivet tilgang til markeder for arbeidskraft, underleverandører (innsatsfaktorer) og kunder, mens befolkningen får tilgang til arbeidsplasser, varer og tjenester. Utvalget mener at næringslivets behov for infrastruktur bør tillegges større vekt enn det som er tilfellet i dag. Videre, tilsier dynamikken i arbeidsmarkedet at investeringer som utvider bo- og arbeidsmarkedsregioner er viktig for å bedre næringslivets tilgang til arbeidskraft.

Distriktsnæringslivet utgjør om lag 25 prosent av sysselsettingen i privat næringsliv, og med det som referanse utløser distriktsnæringslivet en forholdsvis stor andel av bevilgninger fra mange av de sentrale virkemiddelaktørene. Generelt ser det ut til at de nasjonale virkemidlene i stor grad treffer næringslivet i distriktene.

Utvalget mener fylkeskommunene og kommunene bør samarbeide tett om regional innsats for næringslivet.

Fylkeskommunenes betydning for næringsutvikling 

Utvalget peker på at fylkeskommunene bør ta en større rolle for å få opp nyetableringer, næringsmiljøer, kunnskaps- og finansieringskoblinger, og mener at de distriktsrettede rammene til dette bør styrkes. Utvalget mener også at det også må vurderes å regionalisere flere av de statlige kompetanserettede virkemidlene til fylkeskommunene, ut fra prinsippet om forenkling og kobling av ansvar og virkemidler.

Kommunenes betydning for næringsutvikling

Utvalget viser til at det er stor forskjell mellom enkeltkommuner, og at distriktskommuner i samme sentralitetsklasse kan ha svært ulike forutsetninger. Det er derfor krevende å lage generelle anbefalinger som skal dekke alle distriktskommuner. Utvalget peker likevel særlig på  verdien av kommunene som vertskap for næringsliv, gjennom å tilrettelegge for bostedsattraktivitet og tiltrekke seg næringsliv og arbeidskraft. Det bør derfor gjennomføres et nytt nasjonalt utviklingsprogram for distriktskommuner som samarbeider om å tilrettelegge for næringsutvikling og bostedsattraktivitet. Utvalget mener også at mer samarbeid mellom kommuner for å utvikle felles arbeids- og fritidsregioner og urbane kvaliteter, kan bidra til å øke bostedsattraktiviteten i kommunene. I tillegg er det også et uforløst potensial i kommunenes mulighet til å stimulere til lokal næringsutvikling gjennom kjøp av varer og tjenester.

Plansystemet og lokal næringsutvikling

Utvalget peker på at det kan være krevende for små kommuner å håndtere plansystemet i møte med næringslivet. De foreslår grep for å hjelpe kommunene., som blant annet en søknadsbasert tilskuddsordning for små kommuner med større planleggingsutfordringer. I tillegg er det behov for å klargjøre om, og eventuelt når, staten bør styrke plankapasiteten i små kommuner midlertidig. Mer interkommunalt samarbeid og felles plankontor for flere kommuner er også anbefalt for å løse kapasitetsutfordringer i mindre kommuner. Det anbefales også å kartlegge næringslivets kostnader knyttet til planprosesser og hvorvidt unødvendig kompliserte planprosesser hemmer den samlede verdiskapingen.

Kommunenes inntektssystem og næringsutvikling

Det finnes ikke noe entydig svar på om inntektssystemet i tilstrekkelig grad legger til rette for næringsutvikling. Utvalget peker på egne erfaringer om at det vil være positivt for verdiskaping og sysselsetting i kommunene om kommunene får beholde en større andel av verdiskapingen som skjer lokalt. Det er imidlertid ikke klart hvor effektive slike insentiver er. Utvalget mener at naturressursinntekter bør frikobles helt eller delvis fra utjevningsmekanismene i inntektssystemet.

For å sikre aksept for og oppslutning om næringsvirksomhet som innebærer store inngrep i naturen og påfører lokalsamfunnene kostnader, mener utvalget at det gjennom lovfestede ordninger bør legges til grunn et ytelse-mot-ytelse-prinsipp der vertskommunene får noe igjen for å stille naturen til disposisjon for storsamfunnet. Prinsippet bør særlig legges til grunn ved beskatning av typiske grunnrentenæringer. Utvalget mener at kraftkommuner er i en særstilling, og at skattesystemet er for kraftkommunene et sterkt insentiv til å samtykke til og legge til rette for betydelige naturinngrep og til å ta vare på kraftproduksjon.

Hele rapporten kan leses her  Distriktsnæringsutvalgets utredning NOU2020:12.